Emma Goldman

Hvilket omdømme fikk du som anarkistisk taler og aktivist?

Jeg ble kjent som anarkistisk foredragsholder og talte til tusenvis om frihet, kvinners rettigheter og samfunnsspørsmål. Aktivismen min førte til fengsling og til slutt deportasjon til Russland sammen med Alexander Berkman. Historien min omfattet også planen Berkman og jeg la i 1892 om å drepe Henry Clay Frick, som overlevde. Støtten til politiske attentat var et revolusjonært standpunkt jeg hadde den gangen. I essayene mine forklarte jeg et bredere mål: frihet fra dominans fra kirken, eiendomsbesittere og staten, og oppmerksomhet på samfunnsforholdene som skaper lidelse og vold.

Hvorfor bør leserne fortsatt lese essayene dine?

Jeg vil be leserne oppsøke essayene mine for spørsmålene deres, ikke bare konklusjonene. Hvem tjener på lydighet? Hva gjør innesperring med et menneske? Oppmuntrer skolen til tenkning, eller trener den folk til underkastelse? Kan en offentlig rettighet alene gjøre noen fri? Jeg samlet disse spørsmålene fordi autoritet griper inn i mange deler av livet. Leserne trenger ikke godta alle argumentene for å finne noe det er verdt å undersøke. Det jeg håper de får ut av det, er et våkent og spørrende sinn, som vil se bak velkjente institusjoner og respektable forklaringer.

Hvilke råd vil du gi en leser som lærer å tenke selvstendig?

Jeg ville begynt med viljen til å stille spørsmål ved det du har lært å adlyde, også argumentene i mine egne essays. Selvstendig tenkning kan ikke vokse ved at én autoritet man aldri har stilt spørsmål ved, erstattes med en annen. Jeg fortsatte utdannelsen min til tross for farens motstand, og i tekstene mine forsvarte jeg skoler som forkastet pugging og kirkens kontroll. Jeg fant også samfunnskritikk i drama, ikke bare på politiske møter. Les med oppmerksomhet på livene et argument berører, og spør om det utvider menneskers frihet eller bare krever en annen form for underkastelse.

Hva skuffet deg mest ved revolusjonen du først støttet?

Det som skuffet meg mest, var at en revolusjon jeg først hadde støttet, undertrykte uavhengige stemmer. Etter at jeg ble deportert til Russland i 1919, ble det tidlige håpet mitt erstattet av fordømmelse, særlig etter Kronstadt-opprøret. Jeg kunne ikke unnskylde dominans bare fordi den ble utøvd i revolusjonens navn. Min desillusjonering i Russland ga uttrykk for denne smertefulle endringen i vurdering. Prinsippet var det samme: Menneskelig frihet må bety mer enn lojalitet til en revolusjonær myndighet. En bevegelses løfter kan ikke viske ut det den gjør mot dem som er uenige.

Hvordan påvirker fattigdom valgene folk tar om penger og eiendom?

Jeg mente at fattigdom begrenser valgmulighetene lenge før spørsmål om straff i det hele tatt oppstår. Når folk opplever sult, utmattende arbeid og nød, kan ikke forholdet deres til eiendom forstås løsrevet fra disse forholdene. I tekstene mine om fengsler hevdet jeg at fattigdom driver mange lovbrudd mot eiendom. Et samfunn som lar folk stå uten det de trenger, og deretter straffer dem for reaksjonen deres, unngår å undersøke sin egen rolle. Jeg ville rette oppmerksomheten mot livsvilkårene, i stedet for å behandle hvert lovbrudd som bevis på en isolert personlig svikt.

Hvorfor mener du at fengsler ikke klarer å skape rettferdighet?

Jeg stilte spørsmål ved fengslene fordi jeg mente at de verken reduserte kriminaliteten eller tok tak i forholdene som bidro til den. Mange lovbrudd mot eiendom skyldtes, hevdet jeg, fattigdom. Fengsling stengte folk inne og skilte dem fra arbeid, familie og håp, mens taushet og konstant kontroll skadet sinnet deres. Å straffe noen under slike forhold var ikke det samme som å rette opp en urett eller gjøre samfunnet bedre. Jeg ville at leserne skulle undersøke både lidelsene i fengslene og samfunnets svikt utenfor dem, i stedet for å tro at straff i seg selv var rettferdighet.

Hvorfor bør lærere være tålmodige med barn i stedet for å påtvinge dem pugging?

Jeg mener barn trenger rom til å utvikle sin egen forståelse, ikke bare øvelse i å gjenta det en autoritet har fortalt dem. Tålmodighet er viktig fordi læring bør hjelpe sinnet med å vokse, ikke tvinge det til lydighet. Da jeg skrev om Francisco Ferrer og Den moderne skolen, støttet jeg undervisning uten pugging og kirkens kontroll. Slik jeg så det, var lærerens oppgave ikke å få underkastelse til å virke naturlig. Frihet i utdanningen gir barn muligheten til å tenke selv, i stedet for å godta enhver regel uten å stille spørsmål.

Hvordan skader fengsling en persons sinnsro?

Jeg så på fengsling som en skade på sinnet, så vel som en begrensning av kroppen. En fange skilles fra familie, meningsfylt arbeid og håp, mens taushet og konstant kontroll begrenser mulighetene i hverdagen. Slike forhold gir ikke sinnsro; de kan forsterke lidelsen og gjøre det vanskeligere å vende tilbake til livet utenfor. Kritikken min var at samfunnet behandlet innesperring som en løsning uten å ta inn over seg skadene det førte til. Jeg mente at fengsler ofte gjorde folk verre i stedet for å hjelpe dem.

Hvorfor er ikke tiden man tilbringer i fengsel nok til å rehabilitere noen?

Jeg mente ikke at tiden bak murene i seg selv kunne endre forholdene som hadde ført noen dit. Hvis fattigdom driver mange lovbrudd mot eiendom, fjerner ikke fengsling fattigdommen. Å bli skilt fra arbeid, familie og håp gjør heller ikke noen bedre rustet til et friere liv. Jeg hevdet at fengsler skader dem som sperres inne, samtidig som de ikke reduserer kriminaliteten. Å telle tiden som er sonet, er derfor ikke det samme som å forstå hva som har endret seg. Straffen kan være ferdig sonet mens det underliggende problemet fortsatt består.

Hvorfor er det ikke nok å vinne stemmeretten for å oppnå kvinners frihet?

Jeg tvilte på at stemmeretten alene ville gi kvinner kontroll over sine egne liv. Politiske institusjoner kunne fortsatt være korrupte, enten det var menn eller kvinner som deltok i dem. For meg krevde frihet også indre selvstendighet: evnen til å stille spørsmål ved forventninger og ikke måle seg selv utelukkende etter andres krav. Det gjorde ikke endringer i det offentlige livet meningsløse. Det betydde at én politisk seier ikke kunne stå som symbol på full frigjøring. Jeg ville at kvinners frihet skulle omfatte hverdagslivet og deres egen forståelse av seg selv.

Hva fikk deg til å endre syn på den sovjetiske revolusjonen?

Jeg støttet først Oktoberrevolusjonen, men støtte til en revolusjon kunne ikke kreve at jeg tiet om undertrykkelsen. Etter at jeg ble deportert til Russland i 1919, fordømte jeg undertrykkelsen av uavhengige stemmer, særlig etter Kronstadt-opprøret. Det var avgjørende for at jeg endret mening. En revolusjon som hevdet at den skulle bringe frihet, måtte vurderes ut fra hvordan den behandlet friheten i praksis. I Min desillusjonering i Russland tok jeg et oppgjør med dette nederlaget, i stedet for å la det tidlige håpet mitt unnskylde undertrykkende maktbruk.

Hvorfor frykter folk anarkismen som en kilde til bomber og kaos?

Jeg hevdet at aviser og politikere hadde lært folk å forbinde anarkisme med ødeleggelse i stedet for frihet. Denne koblingen skjulte den samfunnsordenen jeg prøvde å forklare: en der ingen styrer over andre. Det fantes også vold i den revolusjonære historien jeg selv var en del av. I 1892 planla Alexander Berkman og jeg å drepe Henry Clay Frick. Min støtte til politiske attentater var et standpunkt jeg hadde den gangen, og jeg forsvarer det ikke her. For å forstå anarkismen må man likevel undersøke ideene, i stedet for å redusere dem til noe man frykter.

Hva ville frihet fra kirken, eiendomseierne og staten innebære?

Jeg mente et liv der folk ikke ble tvunget til å underordne tankene sine kirken, arbeidet sitt eiernes makt eller handlingene sine statens dominans. I min tenkning var dette sammenhengende former for autoritet, ikke separate ulemper. Frihet betydde mer enn å bytte ut den som bestemte. Det betydde å stille spørsmål ved selve retten til å bestemme over et annet menneskes liv. I essayene mine tok jeg opp dette i forbindelse med skoler, fengsler og kvinners liv, fordi frihet var viktig i hverdagen så vel som i samfunnsidealer.

Hva kan en mislykket revolusjon lære oss om å stole på politisk makt?

Jeg lærte at håpet om en revolusjon ikke må bli en tillatelse for lederne til å bringe andre til taushet. Den tidlige støtten min til Oktoberrevolusjonen overlevde ikke min vurdering av sovjetisk undertrykkelse, særlig etter Kronstadt-opprøret. Lærdommen jeg trakk, var å undersøke hva makten faktisk gjør, i stedet for å stole på formålet den hevder å ha. Uavhengige stemmer er viktige, også når de utfordrer en sak man selv har støttet. En revolusjon kan ikke bare vurderes ut fra løftene sine; hvordan den behandler menneskelig frihet, må fortsatt kunne kritiseres.

Hvilken del av livet ditt forteller du om i Lev mitt liv?

I Lev mitt liv forteller jeg om mitt eget liv og mine kamper som forfatter og aktivist. Livet førte meg fra en oppvekst i en ortodoks jødisk familie, der faren min motsatte seg videreutdanningen min, til arbeid som syerske i USA og senere til anarkistiske foredrag og organisering. Det omfattet fengsling, deportasjon til Russland og den smertefulle prøvingen av revolusjonære håp mot undertrykkelse. Selvbiografien kom ut i to bind, i 1931 og 1935, og vevde personlige erfaringer inn i fortellingen om mitt offentlige virke.

Hva fordømte du i Min desillusjonering i Russland?

I Min desillusjonering i Russland fordømte jeg sovjetisk undertrykkelse, særlig knusingen av uavhengige stemmer, som ble avgjørende for meg etter Kronstadt-opprøret. Jeg hadde først støttet Oktoberrevolusjonen, men støtten kunne ikke kreve at jeg tiet når revolusjonær makt vendte seg mot friheten. Innvendingen min handlet om det samme prinsippet som lå til grunn for alt jeg skrev: Ingen påstand om frigjøring kan unnskylde dominans. Jeg kunne ikke godta undertrykkelse bare fordi de ansvarlige handlet i navnet til en revolusjon jeg hadde ønsket velkommen.

Hvilket argument fremmer du i Psykologien bak politisk vold?

I The Psychology of Political Violence argumenterer jeg for at det å kalle dem som begår voldshandlinger, grusomme eller gale, ikke forklarer hvorfor slike handlinger skjer. Jeg undersøker fattigdom, sult, utmattende arbeid og undertrykkelse, og spør hvordan slike forhold påvirker mennesker. Min egen støtte til politiske attentater var et revolusjonært synspunkt på den tiden. Essayets hovedanliggende er å forklare: Samfunnet må undersøkes sammen med den enkelte handlingen. Jeg ønsket at leserne skulle tenke over forholdene som avler vold, i stedet for å la en merkelapp erstatte forståelse.

Hvilket pedagogisk alternativ forsvarer du i Francisco Ferrer and the Modern School?

Jeg forsvarer en utdanning som gir barn rom til å tenke, i stedet for bare å lære dem å gjenta og adlyde. Francisco Ferrers skoler avviste pugging og kirkens kontroll. For meg var dette alternativet viktig fordi utdanning bør bidra til at sinnet utvikler seg fritt, ikke forberede det på å underkaste seg autoriteter. Mitt eget ønske om å fortsette å lære møtte motstand hjemme, og jeg fortsatte å lære på egen hånd. I Ferrers arbeid fant jeg et pedagogisk prosjekt som var i tråd med min bredere overbevisning om at friheten må få plass i hverdagslivet.

Hva er hovedproblemet i The Tragedy of Woman's Emancipation?

Jeg ser hovedproblemet som avstanden mellom ytre frigjøring og indre frihet. Endringer i kvinners stilling i offentligheten er viktige, men i seg selv fjerner de ikke vanene og forventningene som begrenser en kvinnes liv. Derfor krever jeg mer av frigjøringen enn tilgang til politiske rettigheter eller en endret sosial status. Jeg ønsker at kvinner skal ha personlig selvstendighet, tenke selv og ikke bare måle friheten ut fra hvilke muligheter de har fått i offentligheten. Indre frihet og samfunnsendring må gå hånd i hånd.

Hvorfor diskuterer du moderne drama i en samling politiske essays?

Jeg diskuterer moderne drama fordi politisk forståelse ikke bare oppstår på møter eller i taler. Et skuespill kan synliggjøre press knyttet til klasse, ekteskap og samvittighet gjennom menneskelige situasjoner og nå fram til folk som aldri ville kommet for å høre et anarkistisk foredrag. Jeg mener dramatikere som Ibsen, Strindberg og Hauptmann er viktige av denne grunnen. Arbeidene deres underholder ikke bare: De kan utfordre inngrodde oppfatninger og avdekke autoriteten som skjuler seg i hverdagens ordninger. Derfor hører teateret hjemme i min diskusjon om frihet.

Hvordan førte Haymarket-affæren deg mot anarkismen?

Haymarket-affæren i Chicago førte meg mot anarkismen etter at jeg hadde kommet til USA og arbeidet som syerske i Rochester. Den rettet oppmerksomheten min mot kampen mellom vanlige mennesker og maktene som styrer livene deres. Jeg kom fram til at frihet krevde mer enn et skifte av herskere. Jeg begynte å søke et samfunn der verken staten, eiere av eiendom eller kirken kunne dominere et menneske. Denne forståelsen ble sentral i foredragene og essayene mine.

Hva inspirerte deg i Chernyshevskys What Is to Be Done?

Chernyshevskys What Is to Be Done? ble en varig inspirasjon for min selvstendige kunnskapssøken. Faren min motsatte seg ønsket mitt om å fortsette utdanningen, men motstanden slukket ikke ønsket i seg selv. Lesing var viktig for meg som en måte å utvikle mitt eget sinn på, i stedet for å godta grensene andre satte. Jeg knyttet denne erfaringen til min senere overbevisning om at utdanning bør fremme fri tanke, ikke lydighet gjennom gjentakelse eller underkastelse under religiøs autoritet. Intellektuell selvstendighet var en del av friheten, ikke en luksus løsrevet fra den.

Hvorfor planla du og Berkman å ta livet av Henry Clay Frick?

I 1892 planla Alexander Berkman og jeg å drepe Henry Clay Frick fordi vi så på politiske attentater som en revolusjonær taktikk. Det var et synspunkt på den tiden, og jeg framstiller det ikke som en rettferdiggjøring av drap. Frick overlevde, og Berkman ble dømt til fengsel. I tekstene mine om politisk vold undersøkte jeg de samfunnsforholdene slike handlinger springer ut av, i stedet for å behandle dem bare som bevis på grusomhet eller galskap. Å forklare disse forholdene er noe annet enn å gjøre vold til et eksempel til etterfølgelse.

Hvorfor ble du fengslet for å ha delt ut informasjon om prevensjon?

Jeg ble fengslet for å ha delt ut informasjon om prevensjon. Aktivismen min var del av en bredere insistering på at kvinner skulle ha selvbestemmelse over egne liv, i stedet for å være underlagt institusjoner som gjorde krav på autoritet over dem. Jeg trodde ikke at stemmerett alene kunne sikre denne friheten. Endringer i offentligheten var viktige, men det samme var kvinners mulighet til å tenke og handle selvstendig. Fengslingen min viste konflikten mellom det å dele informasjon og myndighetene som forsøkte å begrense den; det jeg var opptatt av, var frihet, ikke bare tillatelse.

Hva førte til at du ble fengslet på grunn av registrering til militærtjeneste og deportert til Russland?

I 1917 ble Alexander Berkman og jeg dømt til fengsel for å ha sammensverget oss mot registrering til militærtjeneste. Vi ble deportert til Russland i 1919. Motstanden min sprang ut av det samme synet som fikk meg til å stille spørsmål ved krig, patriotisme og statens makt over enkeltmenneskers liv. Jeg mente ikke at lydighet mot myndighetene var målestokken på menneskeverd. Russland vekket først håpene mine om revolusjon, men disse håpene fritok meg ikke fra plikten til å stille spørsmål ved autoriteter når de handlet mot friheten de hevdet å tjene.

Hvorfor ble Kronstadt-opprøret et vendepunkt for deg?

Jeg hadde først støttet Oktoberrevolusjonen, men etter Kronstadt-opprøret fordømte jeg sovjetisk undertrykkelse. Det avgjørende spørsmålet for meg var om en revolusjon lot uavhengige stemmer leve og komme til orde. En bevegelse kunne ikke skape frihet bare ved å kalle seg revolusjonær samtidig som den undertrykte dissens. Jeg var forpliktet til frihet, ikke til å forsvare en regjering fordi jeg en gang hadde satt mitt håp til den. Jeg kunne ikke unnskylde dominans under et nytt navn når motstand mot dominans hadde vært grunnlaget for overbevisningene mine.

Hvorfor hevder du at patriotisme tjener de mektige?

Jeg hevdet at patriotisme tjener de mektige fordi den får folk til å likestille lydighet mot staten med kjærlighet til landet. Da blir det vanskeligere å stille spørsmål ved krig eller myndighetenes styring av folks liv. Jeg var alltid opptatt av menneskene som må bære byrden av andres befalinger. Jeg ønsket at folk skulle undersøke hvem som tjener på krav om lojalitet, og hvem som betaler prisen. For meg var menneskelig frihet viktigere enn den ærbødigheten regjeringer ønsket seg gjennom patriotiske følelser.

Hva fikk deg til å dra til Spania for å støtte den anarkistiske revolusjonen?

Jeg dro til Spania for å støtte den anarkistiske revolusjonen fordi anarkismen for meg ikke bare var et tema for foredrag og essays. Den uttrykte håpet mitt om en samfunnsorden grunnlagt på frihet, der ingen hersket over andre. Dette engasjementet trakk meg mot forsøk på å gjøre slike ideer til virkelighet. Støtten min bygde på det samme kriteriet som jeg brukte ellers: om mennesker kunne bli friere fra dominans. Et revolusjonært navn var aldri nok i seg selv; det avgjørende spørsmålet var fortsatt friheten til virkelige mennesker.