Staten: personer, tidslinje og steder

Sokrates utfordrer syn på rettferdighet som bygger på å betale tilbake gjeld eller hjelpe venner og skade fiender.

Thrasymakhos sidestiller rettferdighet med herskernes interesser, og Sokrates spør om herskere kan beordre handlinger som skader dem selv.

Glaukon og Adeimantos krever at rettferdighet forsvares uavhengig av omdømme, belønning eller straff.

Sokrates begynner å undersøke rettferdighet gjennom en tenkt stat bygget på spesialisert arbeid og utveksling.

Talerne utelukker fortellinger som vekker frykt, overdreven sorg, grådighet eller ukontrollert nytelse, fra vokternes utdanning.

Talerne begrenser etterligning til gode forbilder og beholder musikkformer som fremmer mot og selvbeherskelse.

Sokrates setter hele byens lykke foran komforten til enhver samfunnsklasse.

Sokrates og Glaukon finner rettferdighet i at hver person gjør sin egen oppgave.

Polemarchos får Adeimantos til å kreve en forklaring på at kvinner og barn skal være felles.

Sokrates forsvarer opplæring av kvalifiserte kvinner som voktere og foreslår felles ekteskap og barn under herskernes kontroll.

Sokrates hevder at filosofer bør styre fordi de forstår uforanderlig sannhet.

Adeimantos stiller spørsmål ved om filosofer egner seg til å styre, og Sokrates gir byene skylden for å forsømme ekte tenkere og forderve begavede sinn.

Sokrates beskriver fanger i lenker som forveksler skygger med virkeligheten, og en frigjort fange som med smerte venner seg til sollyset.

Sokrates forklarer utdanning som å vende sjelen mot sannheten og krever at opplyste filosofer skal styre.

Sokrates følger aristokratiets forfall til timokrati og oligarki og knytter hvert styresett til en tilsvarende mennesketype.

Sokrates forklarer hvordan oligarkisk grådighet forsterker fattigdom og konflikt, helt til de fattige innfører demokrati.

Sokrates beskriver hvordan ukontrollerte begjær gjør en demokratisk personlighet tyrannisk.

Sokrates hevder at det rettferdige mennesket er lykkeligere, og bruker konkurrerende skapninger for å forklare hvorfor fornuften må styre begjæret.

Sokrates hevder at etterlignende poesi kopierer det som ser sant ut, uten kunnskap, og styrker følelser som fornuften bør kontrollere.

Sokrates begynner å bevise at sjelen er udødelig, med utgangspunkt i det som forderver og ødelegger ting.