En julefortelling
by Charles Dickens · 1843 · 119 min lesetid
En julefortelling av Charles Dickens handler om Ebenezer Scrooge, en gjerrigknark som gjennom møter med ånder lærer å bry seg om andre. På julaften avslår han invitasjonen til middag hos nevøen Fred og nekter å hjelpe de fattige, mens kontoristen Bob Cratchit arbeider ved en liten ild. Den natten viser hans avdøde forretningspartner, Jacob Marley, seg med en lenke av forretningsgjenstander og advarer om at tre ånder vil besøke ham. Julens fortidsånd viser Scrooge den ensomme barndommen hans, Fezziwigs gjestfrie selskap og hvordan han mistet Belle da pengene tok over livet hans. Julens nåtidsånd viser Cratchit-familiens kjærlige hjem, Lille Tims usikre framtid og Freds feiring. Den siste ånden viser Tim død og Scrooges egen forsømte grav. Scrooge lover å forandre seg. Da han våkner juledagsmorgen, sender han en kalkun til familien Cratchit, gir penger til veldedighet og blir med på middagen hos Fred. Han øker lønnen til Bob og blir en hengiven støttespiller for Lille Tim, som overlever.
Første strofe
Marley var død: til å begynne med. Det hersket ingen tvil om det. Innførselen i begravelsesprotokollen var undertegnet av presten, skriveren, begravelsesagenten og den nærmeste pårørende. Scrooge undertegnet den: og Scrooges navn var godt kjent på børsen, for alt han satte sin hånd til. Gamle Marley var like død som en dørspiker.
Merk! Jeg mener ikke å si at jeg av egen erfaring vet hva det er som gjør en dørspiker særlig død. Jeg kunne selv ha vært tilbøyelig til å anse en kistespiker som det dødeligste stykke jernvare i handelen. Men våre forfedres visdom ligger i sammenligningen; og mine ugudelige hender skal ikke tukle med den, ellers er landet fortapt. De vil derfor tillate meg å gjenta, med ettertrykk, at Marley var like død som en dørspiker.
Visste Scrooge at han var død? Naturligvis gjorde han det. Hvordan skulle det være annerledes? Scrooge og han hadde vært kompanjonger i jeg vet ikke hvor mange år. Scrooge var hans eneste testamentfullbyrder, hans eneste bobestyrer, hans eneste rettsetterfølger, hans eneste residuararving, hans eneste venn og eneste sørgende. Og selv Scrooge var ikke så fryktelig nedbrutt av den sørgelige begivenheten at han ikke var en fremragende forretningsmann selve begravelsesdagen, og høytideligholdt den med en utvilsomt god handel.
Omtalen av Marleys begravelse fører meg tilbake til det jeg begynte med. Det hersker ingen tvil om at Marley var død. Dette må være helt klart forstått, ellers kan det ikke komme noe vidunderlig ut av fortellingen jeg skal berette. Hvis vi ikke var fullstendig overbevist om at Hamlets far døde før stykket begynte, ville det ikke være mer bemerkelsesverdig at han tok seg en spasertur om natten, i østavind, på sine egne festningsvoller, enn det ville være at en hvilken som helst annen middelaldrende herre uforsiktig ga seg ut etter mørkets frembrudd på et vindfullt sted – la oss si ved St. Pauls kirkegård – bokstavelig talt for å skremme vettet av sin sønn.
Scrooge malte aldri over gamle Marleys navn. Der sto det, mange år senere, over lagerdøren: Scrooge og Marley. Firmaet var kjent som Scrooge og Marley. Av og til kalte folk som var nye i bransjen Scrooge for Scrooge, og av og til for Marley, men han svarte på begge navnene. Det var det samme for ham.
Å! Men Scrooge var en gjerrig knark, en som malte korn på kvernen! En klemme-, vri-, gripe-, skrape-, klore- og havesyk gammel synder! Hard og skarp som flint, som aldri hadde slått en gavmild gnist av stål; hemmelighetsfull, lukket om seg selv og ensom som en østers. Kulden i ham frøs de gamle trekkene hans, bet i den spisse nesen, skrumpet kinnene og stivnet gangen; gjorde øynene røde og de tynne leppene blå; og talte sitt tydelige språk i den skarpe stemmen hans. Et rimlag lå på hodet hans, på øyenbrynene og på den senete haken. Han bar alltid sin egen lave temperatur med seg; han kjølte ned kontoret sitt i de heteste sommerdagene, og tinte det ikke en eneste grad til jul.
Ytre varme og kulde hadde liten innvirkning på Scrooge. Ingen varme kunne varme ham, intet vintervær kjøle ham. Ingen vind som blåste, var bitrere enn han; intet snøfall mer målbevisst, intet piskende regn mindre mottakelig for bønner. Uværet visste ikke hvordan det skulle få has på ham. Det kraftigste regnet, snøen, haglet og sluddet kunne bare rose seg av å ha én fordel fremfor ham. De «kom ofte ned» med rund hånd, det gjorde Scrooge aldri.
Ingen stanset ham noen gang på gaten for å si med et glad smil: «Kjære Scrooge, hvordan står det til? Når kommer De på besøk?» Ingen tiggere tryglet ham om å gi dem en skilling, ingen barn spurte ham hva klokken var, ingen mann eller kvinne spurte ham noen gang om veien til ditt eller datt stedet. Selv de blindes hunder syntes å kjenne ham; og når de så ham komme, dro de eierne sine inn i portrom og opp i smug; deretter logret de med halen som om de sa: «Det er bedre å være helt blind enn å se med et ondt øye, mørke herre!»
Men hva brydde Scrooge seg! Det var nettopp slik han likte det. Å trenge seg fram langs livets overfylte stier og holde all menneskelig medfølelse på avstand var, som de innvidde sier, «helt topp» for Scrooge.
Det var en gang – av alle årets gode dager, på julaften – at gamle Scrooge satt travelt opptatt på kontoret sitt. Det var kaldt, trist og bitende vær; dessuten tåkete; og han kunne høre folk ute i gårdsrommet gå pesende fram og tilbake, slå hendene mot brystet og stampe med føttene på steinhellene for å få varmen i seg. Byens klokker hadde nettopp slått tre, men det var allerede helt mørkt – det hadde ikke vært lyst hele dagen – og lysene flammet i vinduene på de nærliggende kontorene, som rødlige flekker i den håndgripelige, brune luften. Tåken strømmet inn gjennom hver sprekk og hvert nøkkelhull, og var så tett utenfor at husene på motsatt side bare var fantomer, selv om gårdsrommet var aldri så smalt. Når man så den skitne tåken sige ned og skjule alt, kunne man ha trodd at Naturen bodde like i nærheten og brygget i stor målestokk.
Døren til Scrooges kontor sto åpen, så han kunne holde øye med skriveren sin, som satt i en trist liten celle der inne, en slags tank, og kopierte brev. Scrooge hadde en svært liten ild, men skriverens ild var så mye mindre at den så ut som én eneste kullbit. Men han kunne ikke legge på mer, for Scrooge hadde kullkassen inne på sitt eget rom; og hver gang skriveren kom inn med kullskuffen, spådde husbonden at de nok snart måtte skille lag. Derfor tok skriveren på seg det hvite halstørkleet sitt og prøvde å varme seg ved stearinlyset; men siden han ikke var særlig fantasifull, lyktes han ikke.
«God jul, onkel! Gud bevare Dem!» ropte en munter stemme. Det var Scrooges nevø, som kom så brått på ham at dette var det første tegnet han fikk på at nevøen nærmet seg.
«Bah!» sa Scrooge. «Tøv!»
Scrooges nevø hadde gått så raskt gjennom tåke og frost at han var blitt varm og rød i kinnene; han var rødmusset og kjekk, øynene glitret, og pusten sto som røyk omkring ham.
«Jula er tøv, onkel!» sa Scrooges nevø. «Det mener De da ikke, gjør De vel?»
«Jo,» sa Scrooge. «God jul! Hva har du å være glad for? Hva grunn har du til å være glad? Du er fattig nok.»
«Ja, men,» svarte nevøen muntert. «Hva har De å være trist for? Hva grunn har De til å være mutt? De er rik nok.»
Scrooge fant ikke noe bedre svar i farten og sa enda en gang: «Bah!» og føyde til: «Tøv.»
«Ikke vær så tverr, onkel!» sa nevøen.
«Hva annet kan jeg være,» svarte onkelen, «når jeg lever i en slik verden full av narrer? God jul! Ned med god jul! Hva betyr juletiden for deg annet enn en tid da du må betale regninger uten penger; en tid da du oppdager at du er blitt et år eldre, men ikke en time rikere; en tid da du gjør opp bøkene dine og får hver eneste post i dem gjennom et helt dusin måneder ført som et tap? Hvis jeg fikk viljen min,» sa Scrooge harmdirrende, «burde enhver idiot som går omkring med ‘God jul’ på leppene, kokes i sin egen pudding og begraves med en kristtornstake gjennom hjertet. Det burde han!»
«Onkel!» tryglet nevøen.
«Nevø!» svarte onkelen strengt. «Feir jul på din måte, og la meg feire den på min.»
«Feire den!» gjentok Scrooges nevø. «Men De feirer den jo ikke.»
«La meg da være i fred,» sa Scrooge. «Måtte den gjøre deg mye godt! Den har sannelig gjort deg mye godt!»
«Det er mange ting jeg kunne ha hatt godt av, men ikke har nytt godt av, vil jeg tro,» svarte nevøen. «Jula er én av dem. Men jeg har alltid tenkt på juletiden som en god tid når den kommer rundt – bortsett fra den ærbødigheten som tilkommer dens hellige navn og opprinnelse, dersom noe ved den i det hele tatt kan skilles fra dette – en vennlig, tilgivende, barmhjertig og hyggelig tid; den eneste tiden jeg kjenner i årets lange kalender da menn og kvinner synes å være enige om å åpne sine stengte hjerter på vidt gap og tenke på menneskene under dem som om de virkelig var medreisende på vei mot graven, og ikke en annen slags skapninger på andre reiser. Og derfor, onkel, selv om den aldri har puttet en smule gull eller sølv i lommen min, tror jeg den har gjort meg godt og vil fortsette å gjøre meg godt; og jeg sier: Gud velsigne den!»
Skriveren i Tanken klappet uvilkårlig. Han innså straks hvor upassende det var, stakk i ilden og slukket for godt den siste svake gnisten.
«La meg høre én lyd til fra deg,» sa Scrooge, «så feirer du jul med å miste stillingen din! De taler riktig kraftfullt, min herre,» la han til og vendte seg mot nevøen. «Jeg undres på at De ikke går inn i parlamentet.»
«Ikke bli sint, onkel. Kom! Spis middag hos oss i morgen.»
Scrooge sa at han skulle se ham – ja, det gjorde han så visst. Han uttalte det fullt ut og sa at han først skulle se ham når han lå på sitt ytterste.
«Men hvorfor?» ropte Scrooges nevø. «Hvorfor?»
«Hvorfor giftet du deg?» sa Scrooge.
«Fordi jeg ble forelsket.»
«Fordi du ble forelsket!» knurret Scrooge, som om det var det eneste i verden som var mer latterlig enn en gledelig jul. «God ettermiddag!»
«Nei, onkel, men du kom aldri og besøkte meg før det skjedde. Hvorfor bruke det som grunn til ikke å komme nå?»
«God ettermiddag», sa Scrooge.
«Jeg vil ikke ha noe av deg; jeg ber deg ikke om noe; hvorfor kan vi ikke være venner?»
«God ettermiddag», sa Scrooge.
«Det gjør meg inderlig ondt å se at du er så urokkelig. Vi har aldri hatt noen uoverensstemmelse som jeg har vært part i. Men jeg har gjort forsøket i julens navn, og jeg skal bevare julehumøret helt til det siste. Så god jul, onkel!»
«God ettermiddag!» sa Scrooge.
«Og godt nytt år!»
«God ettermiddag!» sa Scrooge.
Nevøen forlot likevel rommet uten et sint ord. Ved ytterdøren stanset han for å ønske kontoristen god høytid; han var kald, men varmere enn Scrooge, for han gjengjeldte hilsenen hjertelig.
«Der har vi enda en», mumlet Scrooge, som hadde hørt ham: «kontoristen min, med femten shilling i uka, kone og barn, som snakker om en gledelig jul. Jeg får trekke meg tilbake til Bedlam.»
Denne galningen hadde, da han slapp Scrooges nevø ut, sluppet inn to andre. Det var velnærte herrer, et behagelig syn, og nå sto de med hattene i hånden på Scrooges kontor. De hadde bøker og papirer i hendene og bukket for ham.
«Scrooge og Marley, om jeg ikke tar feil», sa en av herrene og så på listen sin. «Har jeg den ære å tale med herr Scrooge eller herr Marley?»
«Herr Marley har vært død i disse sju årene», svarte Scrooge. «Han døde for sju år siden, nettopp denne kvelden.»
«Vi tviler ikke på at hans gavmildhet er godt ivaretatt av hans gjenlevende kompanjong», sa herren og rakte fram legitimasjonen sin.
Det var den sannelig; de hadde vært to beslektede sjeler. Ved det illevarslende ordet «gavmildhet» rynket Scrooge pannen, ristet på hodet og rakte legitimasjonen tilbake.
«I denne høytidelige årstiden, herr Scrooge», sa herren og tok opp en penn, «er det mer ønskelig enn vanlig at vi sørger for et beskjedent bidrag til de fattige og nødstedte, som lider hardt for tiden. Mange tusen mangler det mest nødvendige; hundretusener mangler vanlige bekvemmeligheter, sir.»
«Finnes det ikke fengsler?» spurte Scrooge.
«Jo, det finnes mange fengsler», sa herren og la pennen fra seg igjen.
«Og fattighusene?» forlangte Scrooge å få vite. «Er de fremdeles i drift?»
«Det er de. Likevel», svarte herren, «skulle jeg ønske jeg kunne si at de ikke var det.»
«Tredemøllen og fattigloven er altså i full vigør?» sa Scrooge.
«Begge er svært travle, sir.»
«Å! Ut fra det De sa først, fryktet jeg at noe hadde hendt som stanset dem i deres nyttige virksomhet», sa Scrooge. «Det gleder meg svært å høre.»
«I den tro at de knapt gir mengden noen kristen trøst, verken for sjel eller kropp», svarte herren, «forsøker noen av oss å samle inn penger til mat og drikke og varme klær til de fattige. Vi har valgt denne tiden fordi nøden føles sterkest nå, mer enn på noen annen tid, mens overfloden gleder seg. Hva skal jeg føre Dem opp for?»
«Ingenting!» svarte Scrooge.
«Ønsker De å være anonym?»
«Jeg ønsker å få være i fred», sa Scrooge. «Siden De spør hva jeg ønsker, mine herrer, er det svaret. Jeg gleder meg ikke selv i julen, og jeg har ikke råd til å glede lediggjengere. Jeg bidrar til å holde institusjonene jeg har nevnt i gang – de koster nok; og de som har det dårlig, får gå dit.»
«Mange kan ikke dra dit; og mange ville heller dø.»
«Hvis de heller vil dø», sa Scrooge, «får de gjøre det og minske overskuddsbefolkningen. Dessuten – unnskyld meg – det vet jeg ikke noe om.»
«Men De kunne jo vite det», bemerket herren.
«Det angår ikke meg», svarte Scrooge. «Det er nok for en mann å skjøtte sine egne saker og ikke blande seg i andres. Mine holder meg stadig opptatt. God ettermiddag, mine herrer!»
Da herrene tydelig så at det var nytteløst å forfølge saken, trakk de seg tilbake. Scrooge tok fatt på arbeidet igjen med et bedre syn på seg selv og i et muntrere lune enn det som var vanlig for ham.
Imens ble tåken og mørket så tett at folk sprang omkring med flammende fakler og tilbød seg å gå foran hester i vogner og vise dem veien. Det gamle kirketårnet, hvis grove, gamle klokke alltid tittet lurt ned på Scrooge gjennom et gotisk vindu i muren, ble usynlig og slo timene og kvarterene oppe i skyene, med skjelvende vibrasjoner etterpå, som om tennene klapret i det frosne hodet der oppe. Kulden ble intens. I hovedgaten, ved hjørnet av rettsbygningen, holdt noen arbeidere på å reparere gassrørene og hadde tent et stort bål i en fyrkurv. Rundt det sto en flokk fillete menn og gutter og varmet hendene og blunket henrykt med øynene foran flammene. Vannkranen sto ensom, og vannet som rant over, frøs mutt til is og ble menneskefiendtlig. Lysene fra butikkene, der kristtornkvister og bær spraket i lampenes varme bak vinduene, ga de bleke ansiktene rødme når folk gikk forbi. Fjærkreenes og kolonialhandlernes virksomhet ble en praktfull spøk, et strålende skue, der det var nesten umulig å tro at så prosaiske ting som kjøp og salg hadde noe med det å gjøre. Lord Mayor, i den mektige Mansion House-borgen, ga sine femti kokker og butlere ordre om å feire jul slik det sømmet seg i en lord mayors husholdning; og selv den lille skredderen, som han mandagen før hadde bøtelagt med fem shilling for å ha vært drukken og blodtørstig i gatene, rørte i morgendagens pudding på kvisten, mens hans magre kone og babyen dro ut for å kjøpe oksekjøttet.
Enda mer tåke, og enda kaldere. En gjennomtrengende, isnende, bitende kulde. Hadde den gode Sankt Dunstan bare nappet den Onde Ånden i nesen med et slikt vær, i stedet for å bruke sine vante våpen, ville han sannelig ha brølt av full hals. Eieren av en knapp, ung nese, som den sultne kulden hadde gnagd og tygd på slik hunder gnager på bein, bøyde seg ned ved Scrooges nøkkelhull for å glede ham med en julesang; men ved den første lyden av
«Gud velsigne deg, glade herre!
La intet gjøre deg redd!»
Scrooge grep linjalen med så voldsom kraft at sangeren flyktet i redsel og overlot nøkkelhullet til tåken og en enda mer velkommen frost.
Omsider kom tiden da kontoret skulle stenge. Motvillig steg Scrooge ned fra krakken og vedgikk ordløst dette overfor den ventende kontoristen i buret, som straks slukket lyset og tok på seg hatten.
«Du skal vel ha fri hele dagen i morgen?» sa Scrooge.
«Hvis det ikke er til ulempe, sir.»
«Det er til ulempe», sa Scrooge, «og det er ikke rettferdig. Hvis jeg trakk en halv krone i lønn for det, ville du vel synes du ble dårlig behandlet?»
Kontoristen smilte svakt.
«Og likevel», sa Scrooge, «synes du ikke at jeg blir dårlig behandlet når jeg betaler en dagslønn for ingenting.»
Kontoristen bemerket at det bare skjedde én gang i året.
«En dårlig unnskyldning for å stikke hånden i en manns lomme hver tjuefemte desember!» sa Scrooge og kneppet den store frakken helt opp til haken. «Men du må vel få hele dagen. Vær her så mye tidligere neste morgen.»
Kontoristen lovet at han skulle det, og Scrooge gikk ut med et knurr. Kontoret ble lukket på et øyeblikk, og kontoristen, med de lange endene av det hvite halstørkleet dinglende nedenfor livet (for han eide ingen storfrakk), akte ned Cornhill tjue ganger, ved enden av en rekke gutter, til ære for at det var julaften, og løp så hjem til Camden Town så fort han kunne, for å leke blindebukk.
Scrooge spiste sin melankolske middag på sin vanlige melankolske taverna; etter å ha lest alle avisene og fordrevet resten av kvelden med bankboken sin, gikk han hjem for å legge seg. Han bodde i rom som en gang hadde tilhørt hans avdøde kompanjong. Det var en dyster rekke rom i en truende bygning innerst i en gård, der den hadde så lite å gjøre at man knapt kunne la være å forestille seg at den hadde løpt dit som et ungt hus, lekt gjemsel med andre hus og glemt veien ut igjen. Nå var den gammel nok og trist nok; ingen bodde der utenom Scrooge, for de andre rommene var alle leid ut som kontorer. Gården var så mørk at selv Scrooge, som kjente hver eneste stein, måtte famle seg fram med hendene. Tåken og frosten hang så tett omkring husets svarte, gamle port at det så ut som om værguden satt på terskelen i sørgmodig ettertanke.
Nå er det et faktum at det ikke var noe som helst spesielt ved dørhammeren, bortsett fra at den var svært stor. Det er også et faktum at Scrooge hadde sett den morgen og kveld under hele sitt opphold på dette stedet; og at Scrooge hadde like lite av det som kalles fantasi, som noen annen mann i London, selv om vi også regner med – og det er å si mye – bystyret, aldermennene og laugene. La det også være tatt i betraktning at Scrooge ikke hadde skjenket Marley en tanke siden han sist omtalte sin for sju år siden avdøde kompanjong den ettermiddagen. Og la så enhver forklare meg, om han kan, hvordan det gikk til at Scrooge, med nøkkelen i dørlåsen, så Marleys ansikt i dørhammeren, uten at den i mellomtiden hadde gjennomgått noen forvandling – ikke en dørhammer, men Marleys ansikt.
Marleys ansikt. Det lå ikke i ugjennomtrengelig skygge, slik de andre gjenstandene på gårdsplassen gjorde, men var omgitt av et uhyggelig lys, som en dårlig hummer i en mørk kjeller. Det var ikke sint eller rasende, men så på Scrooge slik Marley pleide å se på ham: med spøkelsesaktige briller skjøvet opp på den spøkelsesaktige pannen. Håret var merkelig rufsete, som om det var blitt blåst på av pust eller varm luft; og selv om øynene var vidåpne, var de fullstendig urørlige. Dette, sammen med den gustne fargen, gjorde ansiktet fryktelig; men uhyggen syntes å være der til tross for ansiktet og utenfor dets kontroll, snarere enn en del av ansiktsuttrykket.
Mens Scrooge stirret fast på dette fenomenet, var det igjen en dørhammer.
Det ville være usant å si at han ikke ble forskrekket, eller at blodet hans ikke kjente en forferdelig følelse det hadde vært ukjent med siden barndommen. Men han grep nøkkelen han hadde sluppet, vred den bestemt om, gikk inn og tente lyset.
Han nølte riktignok et øyeblikk før han lukket døren; og han så forsiktig bak den først, som om han halvt ventet å bli skremt av synet av Marleys museflette som stakk ut i gangen. Men det var ikke noe på baksiden av døren, bortsett fra skruene og mutterne som holdt dørhammeren på plass, så han sa «Pøh, pøh!» og smalt den igjen.
Lyden gjallet gjennom huset som torden. Hvert rom ovenpå og hver tønne i vinkjøpmannens kjellere nedenunder syntes å ha sitt eget ekko, som et eget tordenskrall. Scrooge var ingen mann som lot seg skremme av ekko. Han låste døren og gikk over gangen og opp trappen; langsomt også, mens han trimmet lyset på stearinlyset underveis.
Man kan snakke vagt om å kjøre en seksspannet vogn opp en god, gammel trappeoppgang eller gjennom en dårlig, ny parlamentslov; men jeg mener at man kunne ha fått en likvogn opp den trappen, og kjørt den på tvers, med fjærstangen mot veggen og døren mot trappegelenderet, uten vanskeligheter. Det var mer enn bredt nok, med plass til overs; og det er kanskje grunnen til at Scrooge syntes han så en lokomotivlikvogn kjøre foran seg i mørket. Et halvt dusin gasslykter fra gaten ville ikke ha lyst opp inngangspartiet særlig godt, så dere kan tenke dere hvor mørkt det var med Scrooges talglys.
Scrooge gikk opp uten å bry seg det minste om det. Mørke er billig, og Scrooge likte det. Men før han lukket den tunge døren, gikk han gjennom rommene sine for å se at alt var i orden. Han husket ansiktet godt nok til å ønske å gjøre det.
Dagligstue, soverom, skrotrom. Alt som det skulle være. Ingen under bordet, ingen under sofaen; en liten ild i peisen; skje og skål klare; og den lille kasserollen med grøt (Scrooge var forkjølet) på komfyren. Ingen under sengen; ingen i klesskapet; ingen i morgenkåpen hans, som hang på veggen i en mistenkelig stilling. Skrotrommet som vanlig. Gammelt peisgitter, gamle sko, to fiskekurver, et vaskestativ på tre ben og en ildrake.
Godt fornøyd lukket han døren og låste seg inne; han låste den dobbelt, noe han ikke pleide å gjøre. Slik sikret mot overraskelser tok han av seg halsbindet, tok på seg morgenkåpe, tøfler og nattlue, og satte seg foran ilden for å spise grøten.
Det var en svært svak ild, ikke stort å stille opp med en så bitter natt. Han måtte sitte tett inntil den og stirre inn i den før han kunne få det minste snev av varme fra en slik håndfull brensel. Peisen var gammel, bygget for lenge siden av en nederlandsk kjøpmann, og hele veien rundt var den belagt med merkelige nederlandske fliser, laget for å illustrere Skriften. Der var Kain og Abel, faraos døtre; dronningen av Saba, englebud som steg ned gjennom luften på skyer lik fjærsenger, Abrahamer, Belsassarer, apostler som la ut på havet i smørbåter, hundrevis av skikkelser som kunne fange tankene hans; og likevel kom Marleys ansikt, død for sju år siden, som den gamle profetens stav og slukte alt sammen. Om hver glatte flis til å begynne med hadde vært blank, med kraft til å forme et bilde på overflaten av de usammenhengende tankefragmentene hans, ville det ha vært en avbildning av gamle Marleys hode på hver eneste en.
«Tøv!» sa Scrooge og gikk over rommet.
Etter å ha gått flere runder satte han seg igjen. Da han lente hodet bakover i stolen, falt blikket hans på en klokkesnor, en som ikke lenger var i bruk, og som hang i rommet og av en nå glemt grunn var forbundet med et kammer i bygningens øverste etasje. Han så med stor forbauselse og en underlig, uforklarlig redsel at klokken begynte å svinge. Til å begynne med svingte den så forsiktig at den knapt ga fra seg en lyd; men snart kimte den høyt, og det gjorde hver eneste klokke i huset også.
Dette kan ha vart et halvt minutt eller et helt minutt, men det syntes å vare en time. Klokkene stilnet samtidig, slik de hadde begynt. De ble avløst av en klirrende lyd langt nede, som om noen dro en tung kjetting over tønnene i vinkjøpmannens kjeller. Da husket Scrooge at han hadde hørt at spøkelser i hjemsøkte hus ble beskrevet som noen som dro kjettinger etter seg.
Kjellerdøren fløy opp med et drønn, og så hørte han lyden mye høyere på etasjene nedenunder; deretter kom den opp trappen; så rett mot døren hans.
«Det er stadig bare tøv!» sa Scrooge. «Jeg vil ikke tro på det.»
Han skiftet likevel farge da lyden uten stans fortsatte gjennom den tunge døren og kom inn i rommet rett for øynene på ham. Da den kom inn, blusset den døende flammen opp, som om den ropte: «Jeg kjenner ham; Marleys spøkelse!» og sank sammen igjen.
Det samme ansiktet: akkurat det samme. Marley med musefletten, den vanlige vesten, knebuksene og støvlene; duskene på støvlene strittet som musefletten og frakkeskjøtene, og håret på hodet hans. Kjettingen han dro på, var spent rundt livet. Den var lang og snoet seg om ham som en hale; og den var laget (for Scrooge gransket den nøye) av pengeskrin, nøkler, hengelåser, regnskapsbøker, skjøter og tunge pengepunger smidd av stål. Kroppen hans var gjennomsiktig; slik at Scrooge, mens han betraktet ham og så gjennom vesten hans, kunne se de to knappene på frakken bak.
Scrooge hadde ofte hørt det sagt at Marley var uten innvoller, men han hadde aldri trodd det før nå.
Nei, han trodde det ikke engang nå. Selv om han så tvers gjennom ånden og så den stå foran seg; selv om han kjente den dødskalde påvirkningen fra dens øyne; og la merke til selve strukturen i det foldede tørkleet som var bundet rundt hodet og haken, et tørkle han ikke hadde sett før; var han fortsatt vantro og kjempet mot sine egne sanser.
«Nå, hva er dette?» sa Scrooge, like spydig og kald som alltid. «Hva vil du meg?»
«Mye!» – det var utvilsomt Marleys stemme.
«Hvem er du?»
«Spør meg hvem jeg var.»
«Hvem var du da?» sa Scrooge og hevet stemmen. «Du er sannelig nøye på slikt, til å være en skygge.» Han hadde tenkt å si «overfor en skygge», men byttet det ut med dette, som passet bedre.
«I livet var jeg kompanjongen din, Jacob Marley.»
«Kan du – kan du sette deg?» spurte Scrooge og så på ham med tvil i blikket.
«Det kan jeg.»
«Gjør det, da.»
Scrooge stilte spørsmålet fordi han ikke visste om et så gjennomsiktig spøkelse kunne være i stand til å sette seg på en stol; og han tenkte at dersom det var umulig, kunne det føre til en pinlig forklaring. Men spøkelset satte seg på den andre siden av peisen, som om det var helt vant til det.
«Du tror ikke på meg,» bemerket spøkelset.
«Det gjør jeg ikke,» sa Scrooge.
«Hvilke beviser på at jeg er virkelig ville du kreve, utover dem sansene dine gir deg?»
«Det vet jeg ikke,» sa Scrooge.
«Hvorfor tviler du på sansene dine?»
«Fordi,» sa Scrooge, «en liten ting kan påvirke dem. En smule uro i magen gjør dem upålitelige. Du kan være en ufordøyd bit oksekjøtt, en klatt sennep, en smule ost, en bit halvrå potet. Det er mer saus enn grav over deg, hva du enn er!»
Scrooge pleide ikke å slå mange vitser, og innerst inne følte han seg slett ikke spøkefull da heller. Sannheten var at han forsøkte å være vittig for å lede oppmerksomheten bort fra seg selv og holde redselen nede; for spøkelsens stemme ristet ham helt inn i margen.
Å sitte et øyeblikk i taushet og stirre inn i de stivnede, glassaktige øynene ville, følte Scrooge, være rent fordervelig for ham. Det var også noe svært fryktinngytende ved at ånden hadde sin egen helvetesatmosfære. Scrooge kunne ikke kjenne den selv, men det var tydeligvis slik; for selv om spøkelset satt helt urørlig, var håret, skjørtene og dusketøyene fremdeles i bevegelse, som om de ble rystet av den hete dampen fra en ovn.
«Ser De denne tannstikkeren?» sa Scrooge og gikk raskt til angrep igjen, av den nettopp nevnte grunn; og han ønsket, om så bare for et sekund, å vende synets steinharde blikk bort fra seg.
«Det gjør jeg», svarte ånden.
«De ser ikke på den», sa Scrooge.
«Men jeg ser den likevel», sa ånden.
«Nå vel!» sa Scrooge. «Jeg behøver bare å svelge denne, så blir jeg resten av mine dager forfulgt av en hel legion nisser, alle skapt av meg selv. Tøv, sier jeg! Tøv!»
Da utstøtte ånden et fryktelig skrik og ristet lenken sin med en så dyster og skremmende klang at Scrooge klamret seg fast til stolen for ikke å falle besvimt om. Men hvor mye større ble ikke skrekken hans da gjenferdet tok av bandasjen rundt hodet, som om det var for varmt å ha den på innendørs, og underkjeven falt ned på brystet!
Scrooge falt på kne og foldet hendene foran ansiktet.
«Nåde!» sa han. «Fryktelige skikkelse, hvorfor plager De meg?»
«Du som bare tenker på det jordiske!» svarte ånden. «Tror du på meg eller ikke?»
«Det gjør jeg», sa Scrooge. «Jeg må tro det. Men hvorfor vandrer ånder på jorden, og hvorfor kommer de til meg?»
«Det kreves av hvert menneske», svarte ånden, «at ånden i ham skal vandre blant sine medmennesker og fare vidt omkring; og dersom den ånden ikke går ut i livet, dømmes den til å gjøre det etter døden. Den er dømt til å flakke omkring i verden – å, ve meg! – og være vitne til det den ikke kan ta del i, men kunne ha tatt del i her på jorden og gjort til lykke!»
Igjen utstøtte gjenferdet et skrik, ristet lenken og vred sine skyggeaktige hender.
«De er lenket», sa Scrooge skjelvende. «Fortell meg hvorfor.»
«Jeg bærer lenken jeg smidde i livet», svarte ånden. «Jeg laget den ledd for ledd og meter for meter; jeg la den om meg av egen fri vilje, og av egen fri vilje bar jeg den. Synes du mønsteret er fremmed?»
Scrooge skalv stadig mer.
«Eller vil du vite», fortsatte ånden, «hvor tung og lang den sterke lenken er som du selv bærer? Den var like tung og lang som denne for sju julaftener siden. Siden den gang har du arbeidet på den. Den er en svær lenke!»
Scrooge så seg omkring på gulvet i håp om å finne seg omgitt av femti eller seksti favner jernkjetting, men han kunne ikke se noe.
«Jacob», sa han inntrengende. «Gamle Jacob Marley, fortell meg mer. Trøst meg, Jacob!»
«Jeg har ingen trøst å gi», svarte ånden. «Den kommer fra andre egne, Ebenezer Scrooge, og bringes av andre sendebud til andre slags mennesker. Jeg kan heller ikke fortelle deg alt jeg gjerne ville. Bare en liten smule til er meg tillatt. Jeg kan ikke hvile, jeg kan ikke stanse, jeg kan ikke bli værende noe sted. Min ånd kom aldri utenfor vårt kontor – merk deg det! – i livet streifet min ånd aldri lenger enn de trange grensene rundt vår pengevekslerbu, og lange, utmattende reiser ligger foran meg!»
Det var Scrooges vane, når han ble ettertenksom, å stikke hendene i bukselommene. Nå grunnet han over det ånden hadde sagt, og gjorde det samme, uten å løfte blikket eller reise seg fra kne.
«Du må ha vært svært langsom i vendingen, Jacob», bemerket Scrooge på forretningsmessig vis, men med ydmykhet og ærbødighet.
«Langsom!» gjentok ånden.
«Sju år død», funderte Scrooge. «Og på reise hele tiden!»
«Hele tiden», sa ånden. «Ingen hvile, ingen fred. Uopphørlig pinsel av anger.»
«Reiser du fort?» sa Scrooge.
«På vindens vinger», svarte ånden.
«Du kunne ha tilbakelagt en stor strekning på sju år», sa Scrooge.
Da ånden hørte dette, satte den i et nytt skrik og klirret så fryktelig med lenken i nattens døde stillhet at vaktstyrken med rette kunne ha anmeldt den for å være til sjenanse.
«Å! Fanget, bundet og dobbelt lenket», ropte gjenferdet, «og likevel ikke forstå at tidsaldre med uopphørlig arbeid fra udødelige skapninger må gå før denne jorden blir til evighet, før alt det gode den rommer, er fullt utviklet. Ikke forstå at ethvert kristent menneske som arbeider med godhet innenfor sitt lille virkefelt, hva det enn måtte være, vil finne sitt jordiske liv altfor kort for de store mulighetene det har til å gjøre nytte. Ikke forstå at ingen tid til anger kan gjøre godt igjen for én eneste forspilt anledning i et menneskes liv! Og slik var jeg! Å, slik var jeg!»
«Men du var alltid en dyktig forretningsmann, Jacob», stammet Scrooge, som nå begynte å anvende dette på seg selv.
«Forretninger!» ropte ånden og vred igjen hendene. «Menneskeheten var min forretning. Det felles beste var min forretning; nestekjærlighet, barmhjertighet, overbærenhet og velvilje var alt sammen min forretning. Forretningene i handelen min var bare en dråpe vann i det vidstrakte havet som var min egentlige forretning!»
Den løftet lenken ut fra kroppen med strake armer, som om den var årsaken til all dens fåfengte sorg, og slengte den tungt ned på gulvet igjen.
«På denne tiden av årets kretsløp», sa gjenferdet, «lider jeg mest. Hvorfor gikk jeg gjennom mengder av medmennesker med blikket vendt mot bakken, og løftet aldri øynene mot den velsignede stjernen som ledet vismennene til en fattig bolig! Var det ingen fattige hjem som lyset dens kunne ha ført meg til!»
Scrooge ble svært forferdet over å høre gjenferdet fortsette slik, og begynte å skjelve voldsomt.
«Hør på meg!» ropte ånden. «Tiden min er nesten ute.»
«Jeg skal høre», sa Scrooge. «Men vær ikke hard mot meg! Ikke bruk blomstrende ord, Jacob! Vær så snill!»
«Hvorfor jeg viser meg for deg i en skikkelse du kan se, kan jeg ikke fortelle deg. Jeg har sittet usynlig ved siden av deg dag etter dag.»
Det var ingen hyggelig tanke. Scrooge grøsset og tørket svetten av pannen.
«Det er ikke den minste delen av min straff», fortsatte ånden. «Jeg er her i kveld for å advare deg om at du ennå har en sjanse og et håp om å unnslippe min skjebne. En sjanse og et håp jeg har skaffet deg, Ebenezer.»
«Du var alltid en god venn mot meg», sa Scrooge. «Takk skal du ha!»
«Du vil bli hjemsøkt», fortsatte ånden, «av tre ånder.»
Scrooges ansikt falt nesten like langt som åndens hadde gjort.
«Er det den sjansen og det håpet du nevnte, Jacob?» spurte han med skjelvende stemme.
«Det er det.»
«Jeg – jeg tror helst jeg ville vært foruten», sa Scrooge.
«Uten besøkene deres», sa ånden, «kan du ikke håpe å unngå den veien jeg går. Vent den første i morgen, når klokken slår ett.»
«Kunne jeg ikke få dem alle på én gang og bli ferdig med det, Jacob?» antydet Scrooge.
«Vent den andre neste natt på samme klokkeslett. Den tredje natten etter, når det siste slaget fra tolv har sluttet å klinge. Se ikke etter meg igjen; og husk, for din egen skyld, det som har hendt mellom oss!»
Da den hadde sagt dette, tok gjenferdet omslaget fra bordet og bandt det rundt hodet, som før. Scrooge skjønte det på den skarpe lyden tennene ga fra seg da bandasjen presset kjevene sammen. Han våget å løfte blikket igjen og så den overnaturlige gjesten stå rett foran seg, med lenken viklet rundt armen.
Gjenferdet gikk baklengs bort fra ham, og for hvert skritt det tok, åpnet vinduet seg litt mer, slik at det sto vidåpent da gjenferdet nådde frem.
Det vinket Scrooge nærmere, og han gjorde som det ba om. Da de var to skritt fra hverandre, løftet Marleys gjenferd hånden og advarte ham mot å komme nærmere. Scrooge stanset.
Ikke så mye av lydighet som av overraskelse og frykt; for da hånden ble løftet, ble han var en forvirret lyd i luften; usammenhengende klagerop og angerens lyder, jammer så sorgfull og selvanklagende at den ikke lot seg beskrive. Etter å ha lyttet et øyeblikk sluttet gjenferdet seg til den sørgmodige klagesangen og svevde ut i den mørke, kalde natten.
Scrooge fulgte etter til vinduet, drevet av en desperat nysgjerrighet. Han så ut.
Luften var full av gjenferd som flakket hit og dit i rastløs hast og stønnet mens de fór av sted. Alle bar lenker som Marleys gjenferd; noen få – kanskje skyldige regjeringer – var lenket sammen; ingen var fri. Mange av dem hadde Scrooge kjent personlig mens de levde. Han kjente én gammel ånd svært godt, i hvit vest, med et enormt jernskap festet til ankelen. Den ropte ynkelig fordi den ikke kunne hjelpe en stakkars kvinne med et spedbarn, som den så nedenfor, på en dørterskel. Det var tydelig at alle led under at de hadde ønsket å gripe inn til menneskenes beste, men for alltid hadde mistet evnen til det.
Om disse skikkelsene bleknet bort i tåken, eller om tåken hyllet dem inn, kunne han ikke si. Men de og åndestemmene deres forsvant sammen, og natten ble slik den hadde vært da han gikk hjem.
Skrue lukket vinduet og undersøkte døren som Ånden var kommet inn gjennom. Den var låst med to låser, slik han selv hadde låst den, og slåene var urørt. Han forsøkte å si «Tøv!», men stanset etter første stavelse. Og fordi han, enten av sinnsbevegelsen han hadde gjennomgått, dagens anstrengelser, glimt av den usynlige verden, Åndens kjedelige samtale eller det sene tidspunktet, trengte hvile, gikk han rett til sengs uten å kle av seg og sovnet på flekken.
Andre strofe
Da Skrue våknet, var det så mørkt at han, når han så ut fra sengen, knapt kunne skjelne det gjennomsiktige vinduet fra de ugjennomsiktige veggene i kammeret sitt. Han forsøkte å trenge gjennom mørket med de ilderaktige øynene sine da klokkespillet i en kirke i nærheten slo de fire kvarterene. Så lyttet han etter hele timen.
Til sin store forbauselse fortsatte den tunge klokken fra seks til sju, fra sju til åtte og jevnt videre helt til tolv; så stanset den. Tolv! Klokken var over to da han la seg. Klokken gikk feil. Det måtte ha kommet en istapp inn i urverket. Tolv!
Han trykket på knappen på repetéruret sitt for å stille denne fullstendig absurde klokken. Den raske, lille pulsen slo tolv: og stanset.
«Nei, det er umulig», sa Skrue. «Jeg kan da ikke ha sovet gjennom en hel dag og langt inn i den neste natten. Det er umulig at noe har hendt med solen, og at klokken er tolv midt på dagen!»
Siden tanken var urovekkende, kravlet han ut av sengen og famlet seg bort til vinduet. Han måtte gni frosten av med ermet på morgenkåpen før han kunne se noe; og selv da kunne han se svært lite. Alt han kunne skjelne, var at det fremdeles var svært tåkete og iskaldt, og at det ikke hørtes folk løpe fram og tilbake og lage stort oppstyr, slik det utvilsomt ville ha gjort dersom natten hadde jaget bort den lyse dagen og tatt verden i besittelse. Det var en stor lettelse, for «tre dager etter at denne vekselen er forevist, betal til herr Ebenezer Skrue eller hans ordre», og så videre, ville ha blitt et rent amerikansk verdipapir dersom det ikke fantes dager å telle etter.
Skrue la seg igjen og tenkte og tenkte, og tenkte det om og om og om igjen, men kunne ikke få noen mening ut av det. Jo mer han tenkte, desto mer forvirret ble han; og jo mer han forsøkte å la være å tenke, desto mer tenkte han.
Marleys ånd plaget ham voldsomt. Hver gang han etter grundig overveielse bestemte seg for at det hele var en drøm, fór tankene hans tilbake, som en kraftig fjær som slippes fri, til utgangspunktet, og stilte det samme spørsmålet på nytt: «Var det en drøm eller ikke?»
Skrue lå slik helt til klokkespillet hadde slått ytterligere tre kvarter, da han plutselig husket at Ånden hadde advart ham om et besøk når klokken slo ett. Han bestemte seg for å holde seg våken til timen var passert; og siden han like gjerne kunne ha forsøkt å komme seg til himmelen som å sovne, var dette kanskje den klokeste beslutningen han kunne ta.
Kvarteret var så langt at han mer enn én gang var overbevist om at han umerkelig måtte ha duppet av og gått glipp av klokken. Til slutt lød den for hans lyttende øre.
«Ding, dong!»
«Kvart over», sa Skrue mens han telte.
«Ding, dong!»
«Halv!» sa Skrue.
«Ding, dong!»
«Kvart på», sa Skrue.
«Ding, dong!»
«Selve timen», sa Skrue triumferende, «og ikke noe annet!»
Han talte før timeslaget lød, og det gjorde det nå med et dypt, matt, hult og sørgmodig ett. Et lys glitret øyeblikkelig opp i rommet, og sengeforhengene ble trukket til side.
Sengeforhengene ble trukket til side, sier jeg, av en hånd. Ikke forhengene ved fotenden eller bak ham, men dem han hadde ansiktet vendt mot. Sengeforhengene ble trukket til side; og Skrue fór opp i en halvt oppreist stilling og befant seg ansikt til ansikt med den overjordiske gjesten som hadde trukket dem til side: så nær den som jeg er nå til deg, og jeg står her i ånden ved albuen din.
Det var en merkelig skikkelse – som et barn, og likevel ikke så mye som et barn som en gammel mann, sett gjennom et overnaturlig medium som fikk ham til å synes å ha trukket seg tilbake fra synet og blitt krympet til et barns størrelse. Håret, som hang rundt halsen og nedover ryggen, var hvitt som av alderdom; likevel hadde ansiktet ikke en eneste rynke, og huden hadde den fineste ungdommelige glød. Armene var svært lange og muskuløse; hendene likeså, som om grepet var uvanlig sterkt. Bena og føttene var utsøkt formet og, som de øvre lemmene, bare. Den bar en kjortel av det reneste hvitt; og rundt livet var et glinsende belte, hvis skinn var vakkert. I hånden holdt den en gren av frisk, grønn kristtorn; og som en merkelig motsetning til dette vinterlige symbolet var klærne pyntet med sommerblomster. Men det merkeligste ved den var at en klar og strålende lysstråle skjøt opp fra issen, og gjorde alt dette synlig; og det var utvilsomt grunnen til at den, i sine mørkere stunder, brukte en stor slukker som hatt, som den nå holdt under armen.
Men selv dette var ikke dens merkeligste egenskap, da Skrue så stadigere på den. For idet beltet glitret og funklet snart her, snart der, og det som var lyst det ene øyeblikket, var mørkt det neste, skiftet også skikkelsen selv stadig i tydelighet: nå var den et vesen med én arm, så med ett ben, så med tjue ben, så et par ben uten hode, så et hode uten kropp; og av disse oppløste delene var ingen konturer synlige i det tette mørket de smeltet bort i. Og midt i all denne forunderligheten ble den igjen seg selv, tydelig og klar som før.
«Er De Ånden hvis komme er blitt varslet meg?» spurte Skrue.
«Det er jeg!»
Stemmen var mild og blid. Merkelig lavmælt, som om den var langt borte i stedet for å stå så nær ham.
«Hvem og hva er De?» forlangte Skrue å få vite.
«Jeg er fortidens juleånd.»
«En fjern fortid?» spurte Skrue og la merke til dens dverglignende vekst.
«Nei. Din fortid.»
Skrue kunne kanskje ikke ha sagt til noen hvorfor, om noen hadde spurt ham, men han hadde et sterkt ønske om å se Ånden med luen på, og ba den om å dekke seg til.
«Hva!» utbrøt Ånden. «Vil du så snart slukke lyset jeg gir, med verdslige hender? Er det ikke nok at du er en av dem hvis lidenskaper skapte denne luen og tvinger meg til å bære den lavt over pannen gjennom hele årrekker!»
Skrue bedyret ærbødig at han ikke hadde til hensikt å fornærme den, og heller ikke visste at han noensinne med vilje hadde «luepåført» Ånden. Deretter våget han å spørre hva den hadde der å gjøre.
«For ditt eget beste!» sa Ånden.
Skrue uttrykte sin store takknemlighet, men kunne ikke la være å tenke at en hel natt med uforstyrret hvile ville ha vært mer gagnlig for dette formålet. Ånden må ha hørt tankene hans, for den sa straks:
«For å føre deg tilbake på rett vei, altså. Vær på vakt!»
Mens den talte, rakte den fram den sterke hånden og tok ham varsomt om armen.
«Reis deg! Gå med meg!»
Det ville ha vært forgjeves for Skrue å innvende at været og tidspunktet ikke egnet seg til å gå tur; at sengen var varm og termometeret viste langt under frysepunktet; at han bare var lett kledd i tøflene, morgenkåpen og nattluen; og at han var forkjølet. Grepet var ikke til å motstå, selv om det var mildt som en kvinnes hånd. Han reiste seg, men da han så at Ånden gikk mot vinduet, grep han bedende tak i kappen dens.
«Jeg er dødelig», innvendte Skrue, «og kan falle.»
«Bare kjenn berøringen av hånden min der», sa Ånden og la den på hjertet hans, «så skal du bli holdt oppe i mer enn dette!»
Da ordene var sagt, gikk de gjennom veggen og sto på en åpen landevei med jorder på begge sider. Byen var fullstendig borte. Ikke et spor av den var å se. Mørket og tåken var også borte, for det var en klar, kald vinterdag med snø på bakken.
«Gode Gud!» sa Skrue og slo hendene sammen mens han så seg rundt. «Jeg vokste opp her. Jeg var gutt her!»
Ånden så mildt på ham. Den varsomt berøringen, selv om den hadde vært lett og øyeblikkelig, kjentes ennå tydelig for den gamle mannen. Han merket tusen dufter som svevde i luften, hver av dem knyttet til tusen tanker, håp, gleder og sorger som for lengst, for lengst var glemt!
«Leppen din skjelver», sa Ånden. «Og hva er det på kinnet ditt?»
Skrue mumlet, med en uvanlig klump i stemmen, at det var en kvise, og ba Ånden føre ham dit den ville.
«Husker du veien?» spurte Ånden.
«Husker den!» ropte Skrue inderlig. «Jeg kunne gått den med bind for øynene.»
«Merkelig at du skulle glemme den i så mange år!» bemerket Ånden. «La oss gå videre.»
De gikk langs veien, og Scrooge kjente igjen hver port, hver stolpe og hvert tre, helt til en liten markedsby dukket opp i det fjerne, med broen, kirken og den buktende elven. Nå fikk de se noen raggete ponnier komme travende mot seg med gutter på ryggen, som ropte til andre gutter i små bygdevogner og kjerrer, kjørt av bønder. Alle disse guttene var i strålende humør og ropte til hverandre, helt til de vide markene var fulle av munter musikk, så den skarpe luften lo av å høre den!
«Dette er bare skygger av det som har vært», sa Ånden. «De er ikke bevisst at vi er her.»
De muntre reisende kom nærmere, og etter hvert som de kom, kjente Scrooge dem igjen og nevnte hver og en ved navn. Hvorfor gledet han seg grenseløst over å se dem! Hvorfor glitret det kalde blikket hans, og hvorfor hoppet hjertet hans da de passerte! Hvorfor ble han fylt av glede da han hørte dem ønske hverandre god jul idet de skiltes ved veiskiller og småveier, hver til sitt hjem! Hva betydde god jul for Scrooge? Bort med god jul! Hvilken nytte hadde det noen gang gjort ham?
«Skolen er ikke helt forlatt», sa Ånden. «En enslig gutt, forsømt av vennene sine, er fremdeles igjen der.»
Scrooge sa at han visste det. Og han hulket.
De forlot landeveien og fulgte en vei de husket godt, og nærmet seg snart et herskapshus av matt rød tegl, med en liten takrytter kronet av en værhane og en klokke hengende i den. Det var et stort hus, men ruinert av uhell i økonomien; de romslige uthusene ble knapt brukt, veggene var fuktige og mosegrodde, vinduene knuste og portene forfalne. Høns kaklet og spankulerte i stallene, og vognskjulene og bodene var overgrodd av gress. Også innvendig var huset mindre tro mot sin fordums prakt; da de gikk inn i den dystre hallen og kikket gjennom de åpne dørene til de mange rommene, fant de dem sparsomt møblert, kalde og veldige. Luften hadde en jordaktig lukt, og stedet var så kaldt og nakent at det på et vis ga assosiasjoner til altfor mange oppvåkninger ved stearinlys og altfor lite mat.
Ånden og Scrooge gikk over hallen til en dør bakerst i huset. Den åpnet seg foran dem og viste et langt, nakent og sørgmodig rom, som virket enda mer nakent på grunn av radene med enkle benker og pulter av furu. Ved en av dem satt en ensom gutt og leste ved en svak ild; Scrooge satte seg på en benk og gråt da han så sitt stakkars, glemte jeg slik han hadde vært.
Ikke et fjernt ekko i huset, ikke et pip eller en skrapelyd fra musene bak panelene, ikke en dråpe fra nedløpsrøret som var halvt tint opp, i den dystre bakgården, ikke et sukk blant de bladløse greinene på en nedslått poppel, ikke den tomme svingingen av døren til et lagerhus, nei, ikke et knitr i ilden, uten at det virket mildnende på Scrooges hjerte og åpnet tårene hans for en friere strøm.
Ånden rørte ved armen hans og pekte på den yngre utgaven av ham selv, oppslukt av lesningen. Plutselig sto en mann i fremmede klær utenfor vinduet, underlig virkelig og tydelig å se på, med en øks stukket inn i beltet og et esel lastet med ved i leietau.
«Men det er jo Ali Baba!» ropte Scrooge henrykt. «Det er kjære, gamle, ærlige Ali Baba! Ja, ja, jeg vet det! En jul, da den ensomme gutten der borte var forlatt her helt alene, kom han for første gang, akkurat slik. Stakkars gutt! Og Valentine», sa Scrooge, «og hans ville bror Orson; der går de! Og hva var nå navnet på ham som ble lagt i skuffene sine, sovende, ved Damaskus' port; ser du ham ikke! Og sultanens brudgom, som åndene snudde opp ned; der står han på hodet! Det får han ha fortjent. Jeg er glad for det. Hva skulle han gifte seg med prinsessen for!»
Å høre Scrooge legge hele sin inderlighet i slike emner, med en høyst merkelig stemme et sted mellom latter og gråt, og se det oppspilte, opphissede ansiktet hans, ville virkelig ha overrasket hans forretningsvenner i byen.
«Der er papegøyen!» ropte Scrooge. «Grønn kropp og gul hale, med noe som ligner et salathode som vokser ut av issen; der er den! Stakkars Robin Crusoe, kalte han den da han kom hjem igjen etter å ha seilt rundt øya. «Stakkars Robin Crusoe, hvor har du vært, Robin Crusoe?» Mannen trodde han drømte, men det gjorde han ikke. Det var papegøyen, skjønner du. Der farer Fredag av sted for livet, mot den lille bukta! Hallo! Hopp! Halloo!»
Så, med en overgang som var helt ulik hans vanlige vesen, sa han med medynk med sitt tidligere jeg: «Stakkars gutt!» og begynte å gråte igjen.
«Jeg skulle ønske», mumlet Scrooge, stakk hånden i lommen og så seg omkring etter å ha tørket øynene med mansjetten, «men nå er det for sent.»
«Hva er det?» spurte Ånden.
«Ingenting», sa Scrooge. «Ingenting. Det var en gutt som sang en julesang ved døren min i går kveld. Jeg skulle gjerne ha gitt ham noe, det er alt.»
Spøkelset smilte tankefullt og vinket med hånden. «La oss se en jul til!» sa det.
Scrooges tidligere jeg vokste da ordene falt, og rommet ble litt mørkere og skitnere. Panelene krympet, vinduene sprakk; biter av puss falt ned fra taket, så de nakne lektene kom til syne i stedet; men hvordan alt dette gikk til, visste Scrooge like lite som du. Han visste bare at det var helt riktig; at alt hadde skjedd slik; at der satt han, alene igjen, da alle de andre guttene hadde reist hjem på den glade juleferien.
Han leste ikke nå, men gikk fortvilet frem og tilbake. Scrooge så på Ånden og ristet sørgmodig på hodet, før han kastet et bekymret blikk mot døren.
Den åpnet seg, og en liten jente, mye yngre enn gutten, kom løpende inn, la armene om halsen hans og kysset ham gang på gang. Hun kalte ham sin «kjære, kjære bror».
«Jeg er kommet for å hente deg hjem, kjære bror!» sa barnet, klappet i de små hendene og bøyde seg ned mens hun lo. «Hjem, hjem, hjem med deg!»
«Hjem, lille Fan?» sa gutten.
«Ja!» sa barnet, sprudlende av glede. «Hjem for godt. Hjem for alltid. Far er så mye snillere enn før at hjemmet er som himmelen! En kjær kveld snakket han så mildt til meg da jeg skulle legge meg, at jeg våget å spørre ham enda en gang om du kunne få komme hjem; og han sa ja, det skulle du, og sendte meg med vogn for å hente deg. Og du skal bli en mann!» sa barnet og sperret opp øynene, «og aldri komme tilbake hit; men først skal vi være sammen hele julen og ha det morsomste av alle i hele verden.»
«Du er jo blitt riktig voksen, lille Fan!» utbrøt gutten.
Hun klappet i hendene og lo, og prøvde å nå opp til hodet hans; men hun var for liten, så hun lo igjen og stilte seg på tå for å omfavne ham. Så begynte hun i sin barnlige iver å dra ham mot døren, og han, som gjerne ville av sted, fulgte med henne.
En fryktinngytende stemme i hallen ropte: «Bær ned kisten til unge herr Scrooge!» Og i hallen viste selveste skolelæreren seg. Han stirret på unge herr Scrooge med et grusomt overbærende blikk og gjorde ham fryktelig ille til mote ved å håndhilse på ham. Så førte han ham og søsteren inn i den mest elendige, gamle og iskalde dagligstuen man kunne tenke seg, der kartene på veggen og de himmelske og jordiske globusene i vinduene var voksaktig kalde. Her satte han frem en karaffel med forunderlig lett vin og en blokk med forunderlig tung kake, og serverte de unge litt etter litt av disse lekkerbitene. Samtidig sendte han ut en mager tjenestegutt for å by kusken på «noe å drikke», men han svarte at han takket herren, men hvis det var samme sort som han hadde smakt før, ville han helst slippe. Da unge herr Scrooges kiste var blitt surret fast oppå vognen, tok barna hjertelig farvel med skolelæreren; så satte de seg inn og kjørte lystig nedover hagegangen, mens de raske hjulene kastet rim og snø av de mørke bladene på de eviggrønne buskene som sprut.
«Hun var alltid et skrøpelig vesen, som et pust kunne ha visnet», sa Ånden. «Men hun hadde et stort hjerte!»
«Det hadde hun», ropte Scrooge. «Du har rett. Jeg skal ikke motsi deg, Ånd. Gud forby!»
«Hun døde som kvinne», sa Ånden, «og fikk, så vidt jeg vet, barn.»
«Ett barn», svarte Scrooge.
«Riktig», sa Ånden. «Nevøen din!»
Scrooge virket urolig og svarte kort: «Ja.»
Selv om de bare i dette øyeblikk hadde forlatt skolen, var de nå i en bys travle gater, der skyggeaktige fotgjengere gikk frem og tilbake; skyggeaktige vogner og karosser slåss om veien, og all den larmende uroen som hører en virkelig by til, var der. Butikkenes utsmykning gjorde det klart nok at også her var det jul igjen; men det var kveld, og gatene var opplyst.
Ånden stanset ved døren til et visst lagerhus og spurte Scrooge om han kjente det.
«Kjenner jeg det!» sa Scrooge. «Det var her jeg gikk i lære!»
De gikk inn. Da Scrooge fikk øye på en eldre herre med en parykk av walisisk hår, sittende bak en så høy skrivepult at han, om han hadde vært fem centimeter høyere, måtte ha støtt hodet mot taket, utbrøt han i stor begeistring:
«Nei, men det er jo gamle Fezziwig! Måtte han være velsignet; det er Fezziwig, lys levende igjen!»
Gamle Fezziwig la fra seg pennen og så opp på klokken, som viste sju. Han gned hendene; rettet på den vide vesten; lo så hele kroppen ristet, fra skoene til sitt velviljens organ; og ropte med en lun, smørblid, fyldig, jovial røst:
«Halloi der! Ebenezer! Dick!»
Scrooges tidligere jeg, nå blitt en ung mann, kom raskt inn, fulgt av sin medlærling.
«Dick Wilkins, selvfølgelig!» sa Scrooge til ånden. «Du store, ja. Der er han. Dick var svært knyttet til meg. Stakkars Dick! Kjære, kjære!»
«Halloi, gutter!» sa Fezziwig. «Ikke mer arbeid i kveld. Julaften, Dick. Jul, Ebenezer! Få opp skoddene,» ropte gamle Fezziwig og klappet skarpt i hendene, «før noen rekker å si et eneste ord!»
Du ville ikke tro hvor de to karene tok i! De stormet ut i gaten med skoddene—én, to, tre—fikk dem på plass—fire, fem, seks—stengte dem og satte på haspene—sju, åtte, ni—og var tilbake før du kunne ha rukket til tolv, pesende som veddeløpshester.
«Hilli-ho!» ropte gamle Fezziwig og hoppet ned fra den høye skrivepulten med forbløffende spenst. «Rydd unna, gutter, så vi får god plass her! Hilli-ho, Dick! Tripp-trapp, Ebenezer!»
Rydd unna! Det fantes ikke noe de ikke ville ha ryddet unna, eller ikke kunne ha ryddet unna, mens gamle Fezziwig så på. Det var gjort på et øyeblikk. Alt som kunne flyttes, ble båret bort, som om det var avskjediget fra det offentlige liv for alltid; gulvet ble feid og vannet, lampene pusset, brensel lagt på ilden; og lageret var så lunt, varmt, tørt og lyst et danselokale som man kunne ønske seg en vinternatt.
Inn kom en felespiller med en notebok, gikk opp til den høye skrivepulten, gjorde den om til et orkester og stemte fela som femti magesmerter. Inn kom fru Fezziwig, et eneste stort, solid smil. Inn kom de tre frøknene Fezziwig, strålende og elskelige. Inn kom de seks unge beilerne hvis hjerter de hadde knust. Inn kom alle de unge mennene og kvinnene som arbeidet i firmaet. Inn kom tjenestejenta med fetteren sin, bakeren. Inn kom kokka med melkebudet, hennes brors nære venn. Inn kom gutten tvers over gaten, som man mistenkte for ikke å få nok mat av husbonden sin; han forsøkte å gjemme seg bak jenta fra det nest nærmeste huset, som det var bevist at husfruen hadde dratt i ørene. De kom alle inn, den ene etter den andre; noen sjenert, noen modig, noen grasiøst, noen klossete, noen dyttende, noen trekkende; de kom inn, på alle vis og på alle slags måter. Og så dro de av gårde, tjue par om gangen; hendene halvveis rundt og tilbake den andre veien; ned midtgangen og opp igjen; rundt og rundt, i ulike stadier av kjærlig samling; det gamle førsteparet dukket stadig opp på feil sted; det nye førsteparet satte i gang igjen så snart de kom dit; til slutt var alle par førsteparet, og ikke et eneste bakerste par kunne hjelpe dem! Da dette resultatet var oppnådd, klappet gamle Fezziwig i hendene for å stanse dansen og ropte: «Bra gjort!» Felespilleren dukket sitt varme ansikt ned i en kanne porter, som var satt fram nettopp til det formålet. Men han foraktet hvilen; straks han kom til syne igjen, begynte han på ny, enda det ennå ikke var noen dansere der, som om den andre felespilleren var blitt båret hjem, utmattet, på en skodde, og han selv var splitter ny og fast bestemt på å utklasse ham fullstendig eller dø i forsøket.
Det ble flere danser, og det ble selskapsleker, og flere danser, og det ble kake og negus, og et stort stykke kald stek, og et stort stykke kaldt kokekjøtt, og det ble kjøttpaier og rikelig med øl. Men kveldens store høydepunkt kom etter steken og kokekjøttet, da felespilleren (en slu fyr, skal du vite! En slik kar som kjente faget sitt bedre enn du eller jeg kunne ha forklart ham det!) satte i med «Sir Roger de Coverley». Da stilte gamle Fezziwig seg opp for å danse med fru Fezziwig. De var også førsteparet; en god, krevende oppgave lå foran dem; tre eller fireogtjue par dansere; folk som ikke var til å spøke med; folk som danset, og som ikke hadde noen tanke om å gå.
Men selv om de hadde vært dobbelt så mange—nei, fire ganger så mange—ville gamle Fezziwig ha vært dem voksen, og det samme ville fru Fezziwig. Hun fortjente å være hans partner i enhver betydning av ordet. Hvis ikke det er ros nok, så si meg noe sterkere, så skal jeg bruke det. Et rent lys syntes å stråle fra Fezzwigs legger. De skinte i hver del av dansen som måner. Man kunne ikke på noe tidspunkt forutsi hva de ville finne på som det neste. Og da gamle Fezziwig og fru Fezziwig hadde danset hele dansen igjennom; frem og tilbake, begge hender til partneren, bukk og neie, korketrekker, tre gjennom nåløyet og tilbake på plass; «kuttet» Fezziwig—kuttet så elegant at det så ut som han blunket med beina, og landet på føttene igjen uten å vakle.
Da klokken slo elleve, ble dette private ballet avsluttet. Herr og fru Fezziwig stilte seg på hver sin side av døren og tok hver enkelt i hånden mens de gikk ut, og ønsket ham eller henne god jul. Da alle hadde gått, unntatt de to lærlingene, gjorde de det samme med dem; og slik døde de muntre stemmene bort, og guttene gikk til sengs; sengene deres sto under en disk i bakrommet.
Hele denne tiden hadde Scrooge oppført seg som en mann fra vettet. Hjerte og sjel var med i scenen og hos sitt tidligere jeg. Han bekreftet alt, husket alt, frydet seg over alt og ble grepet av den merkeligste uro. Først nå, da hans tidligere jeg og Dick vendte de strålende ansiktene bort fra dem, husket han ånden og ble klar over at den så rett på ham, mens lyset over hodet brant svært klart.
«En liten sak,» sa ånden, «for å gjøre disse tåpelige menneskene så takknemlige.»
«Liten!» gjentok Scrooge.
Ånden ba ham lytte til de to lærlingene, som lot hjertene strømme over i lovprisning av Fezziwig; og da han hadde gjort det, sa den:
«Ja, er det ikke? Han har bare brukt noen få pund av deres jordiske penger: tre eller fire, kanskje. Er det så mye at han fortjener denne rosen?»
«Det er ikke det,» sa Scrooge, oppildnet av bemerkningen, og uten å være klar over det talte han som sitt tidligere, ikke sitt senere jeg. «Det er ikke det, ånd. Han har makt til å gjøre oss lykkelige eller ulykkelige; til å gjøre tjenesten vår lett eller tung; til en glede eller et slit. La oss si at makten hans ligger i ord og blikk; i ting som er så små og ubetydelige at det er umulig å legge dem sammen og telle dem: hva så? Den lykken han gir, er like stor som om den hadde kostet en formue.»
Han merket åndens blikk og stanset.
«Hva er det?» spurte ånden.
«Ingenting spesielt,» sa Scrooge.
«Jeg tror det er noe,» insisterte ånden.
«Nei,» sa Scrooge. «Nei. Jeg skulle gjerne ha sagt et par ord til skriveren min akkurat nå. Det er alt.»
Hans tidligere jeg slukket lampene mens han uttalte ønsket; og Scrooge og ånden sto igjen side om side under åpen himmel.
«Tiden min er i ferd med å renne ut,» sa ånden. «Fort!»
Dette var ikke rettet til Scrooge eller til noen han kunne se, men det fikk en øyeblikkelig virkning. For igjen så Scrooge seg selv. Nå var han eldre; en mann i sin beste alder. Ansiktet hans hadde ennå ikke de harde, stive linjene fra de senere årene; men det hadde begynt å bære preg av bekymring og griskhet. Øyet hadde en ivrig, grådig, rastløs bevegelse som røpet lidenskapen som hadde slått rot, og hvor skyggen fra treet som vokste, ville falle.
Han var ikke alene, men satt ved siden av en vakker ung kvinne i sorgdrakt; i øynene hennes sto tårer som glitret i lyset fra ånden fra fortidens jul.
«Det betyr lite,» sa hun lavmælt. «For deg betyr det svært lite. Et annet idol har fortrengt meg; og hvis det kan glede og trøste deg i tiden som kommer, slik jeg ville ha forsøkt å gjøre, har jeg ingen rett grunn til å sørge.»
«Hvilket idol har fortrengt deg?» svarte han.
«Et av gull.»
«Slik er verdens rettferdige behandling!» sa han. «Det er ingenting den er så hard mot som fattigdom; og det er ingenting den hevder å fordømme så strengt som jaget etter rikdom!»
«Du frykter verden for mye,» svarte hun mildt. «Alle dine andre håp har smeltet sammen med håpet om å være utenfor rekkevidden av dens tarvelige bebreidelser. Jeg har sett dine edlere mål falle bort, ett etter ett, helt til hovedlidenskapen, vinningen, har tatt deg helt i besittelse. Har jeg ikke?»
«Og hva så?» svarte han. «Selv om jeg er blitt så mye klokere, hva så? Jeg er ikke forandret overfor deg.»
Hun ristet på hodet.
«Er jeg det?»
«Kontrakten vår er gammel. Den ble inngått da vi begge var fattige og fornøyde med å være det, inntil vi, når tiden var inne, kunne bedre vår økonomiske stilling ved tålmodig flid. Du har forandret deg. Da den ble inngått, var du en annen mann.»
«Jeg var en gutt,» sa han utålmodig.
«Dine egne følelser forteller deg at du ikke lenger er den du var,» svarte hun. «Det er jeg. Det som lovet lykke da vi var ett i hjertet, er nå fylt av elendighet når vi er to. Hvor ofte og hvor inderlig jeg har tenkt på dette, vil jeg ikke si. Det er nok at jeg har tenkt på det, og kan sette deg fri.»
«Har jeg noen gang bedt om å bli satt fri?»
«Med ord. Nei. Aldri.»
«Hva da?»
«I din forandrede natur; i din omskiftede ånd; i en annen livsatmosfære; i et annet Håp som det store målet. I alt det som gjorde min kjærlighet verd noe i dine øyne. Hvis dette aldri hadde vært mellom oss,» sa piken og så mildt, men fast, på ham, «si meg: ville du da søkt meg opp og prøvd å vinne meg nå? Å nei!»
Han syntes, mot sin vilje, å måtte bøye seg for at denne antakelsen var riktig. Men han sa med anstrengelse: «Du tror ikke det.»
«Jeg ville gjerne tro noe annet hvis jeg kunne,» svarte hun, «Gud vet det! Når jeg har lært en slik sannhet, vet jeg hvor sterk og uimotståelig den må være. Men om du var fri i dag, i morgen, i går, kan selv jeg tro at du ville velge en medgiftløs pike – du som, selv når du betror deg til henne, måler alt etter vinning? Eller, om du valgte henne, hvis du et øyeblikk var troløs nok mot ditt eneste ledende prinsipp til å gjøre det, vet jeg da ikke at angeren og sorgen din ganske sikkert ville komme etter? Jo, det vet jeg, og jeg setter deg fri. Av hele mitt hjerte, av kjærlighet til den du en gang var.»
Han skulle til å tale, men hun vendte hodet bort fra ham og fortsatte.
«Du vil kanskje – minnet om det som har vært, får meg nesten til å håpe at du vil – kjenne smerte ved dette. En meget, meget kort tid, og du vil med glede avfeie minnet som en ufruktbar drøm, som det var godt du våknet fra. Måtte du bli lykkelig i det livet du har valgt!»
Hun gikk fra ham, og de skiltes.
«Ånd!» sa Scrooge. «Vis meg ikke mer! Før meg hjem. Hvorfor gleder du deg over å pine meg?»
«En skygge til!» ropte Ånden.
«Ikke mer!» ropte Scrooge. «Ikke mer. Jeg vil ikke se det. Vis meg ikke mer!»
Men det ubønnhørlige Spøkelset holdt ham fast med begge armene og tvang ham til å se hva som hendte videre.
De var i et annet landskap og på et annet sted; i et rom som ikke var særlig stort eller fint, men fullt av hygge. Ved vinterilden satt en vakker ung pike, så lik den forrige at Scrooge trodde det var den samme, helt til han så henne, nå en vakker husmor, sitte overfor datteren sin. Støyen i rommet var fullstendig øredøvende, for der var flere barn enn Scrooge i sin opprørte sinnstilstand kunne telle; og i motsetning til den berømte flokken i diktet var de ikke førti barn som oppførte seg som ett, men hvert barn oppførte seg som førti. Følgene var et leven uten like, men ingen så ut til å bry seg; tvert imot lo moren og datteren hjertelig og moret seg storartet, og den siste, som snart begynte å delta i lekene, ble plyndret på det skånselløseste av de unge røverne. Hva ville jeg ikke ha gitt for å være en av dem! Men jeg kunne aldri ha vært så frekk, nei, nei! Ikke for all verdens rikdom ville jeg ha klemt det flettede håret hennes sammen og revet det ned; og den lille dyrebare skoen ville jeg ikke ha dratt av henne, Gud bevare meg, om det så gjaldt livet. Å måle livet hennes for moro skyld, slik de gjorde, det kunne jeg ikke, selv om de var en freidig, ung skokk; jeg ville ha ventet at armen min skulle vokse fast rundt livet hennes som straff og aldri rette seg ut igjen. Og likevel skulle jeg gjerne, det må jeg innrømme, ha rørt ved leppene hennes; stilt henne spørsmål så hun måtte åpne dem; sett på øyevippene hennes mens hun slo blikket ned, uten å få henne til å rødme; sluppet løs bølger av hår, der en eneste tomme ville vært et uvurderlig minne: kort sagt, jeg skulle gjerne hatt et barns aller minste frihet, samtidig som jeg var mann nok til å forstå hvor verdifull den var.
Men nå hørtes det et bank på døren, og straks fulgte et slikt stormløp at hun, med latter i ansiktet og klærne i uorden, ble båret mot døren midt i en rødmosset og støyende flokk, akkurat tidsnok til å hilse på faren, som kom hjem med en mann lastet med juleleker og gaver. Så kom ropene og kampen, og angrepet på den forsvarsløse bæreren! De klatret på ham ved hjelp av stoler som stiger, for å stikke hendene i lommene hans, røve papirpakker, klamre seg til slipset hans, henge rundt halsen på ham, hamre løs på ryggen hans og sparke ham på bena i en ustyrlig hengivenhet! Ropene av undring og fryd da hver pakke ble åpnet! Den grufulle kunngjøringen om at babyen var blitt tatt på fersk gjerning i ferd med å putte en dukketøyspanne i munnen, og var sterkt mistenkt for å ha svelget en falsk kalkun, limt fast på et trefat! Den enorme lettelsen da det viste seg å være falsk alarm! Gleden, takknemligheten og henrykkelsen! Alt er like umulig å beskrive. Det er nok å si at barna og følelsene deres etter hvert forsvant ut av stuen og, én trapp om gangen, opp til øverste etasje, der de gikk til sengs og omsider falt til ro.
Og nå så Scrooge mer oppmerksomt enn noen gang, da husets herre, med datteren kjærlig inntil seg, satte seg sammen med henne og moren ved sin egen ildsted; og da han tenkte at en annen slik skapning, like grasiøs og full av løfter, kunne ha kalt ham far og vært en vår i hans livs medtatte vinter, ble synet hans svært uklart.
«Belle,» sa ektemannen og vendte seg smilende mot sin kone, «jeg så en gammel venn av deg i ettermiddag.»
«Hvem var det?»
«Gjett!»
«Hvordan kan jeg det? Tss, jeg vet vel hvem,» la hun til i samme åndedrag og lo mens han lo. «Herr Scrooge.»
«Det var herr Scrooge. Jeg gikk forbi kontorvinduet hans; og siden det ikke var stengt og han hadde et lys der inne, kunne jeg knapt unngå å se ham. Jeg hører at kompanjongen hans ligger for døden; og der satt han alene. Helt alene i verden, tror jeg.»
«Ånd!» sa Scrooge med brutt stemme. «Før meg bort herfra.»
«Jeg sa deg at dette var skygger av det som har vært,» sa Spøkelset. «At de er som de er, kan du ikke klandre meg for!»
«Før meg bort!» ropte Scrooge. «Jeg kan ikke holde det ut!»
Han snudde seg mot Spøkelset, og da han så at det stirret på ham med et ansikt der det på underlig vis fantes biter av alle ansiktene det hadde vist ham, kjempet han mot det.
«Slipp meg! Ta meg tilbake. Ikke hjemsøk meg mer!»
I kampen – om det kan kalles en kamp når Spøkelset, uten synlig motstand fra sin side, forble uberørt av ethvert forsøk fra motstanderen – la Scrooge merke til at lyset det utstrålte brant høyt og klart; og idet han dunkelt forbandt dette med dets makt over ham, grep han slokkehetten og presset den med en brå bevegelse ned over hodet på det.
Ånden sank under den, slik at slokkehetten dekket hele skikkelsen; men selv om Scrooge presset den ned med all sin kraft, kunne han ikke skjule lyset, som strømmet uhindret ut under den og flommet over gulvet.
Han merket at han var utmattet og overmannet av en uimotståelig søvnighet; og dessuten at han var i sitt eget soverom. Han ga hetten et siste klem, og hånden slapp taket; han rakk så vidt å ravle bort til sengen før han sank ned i en tung søvn.
Tredje sang
Da Scrooge våknet midt i et uhyre kraftig snork, og satte seg opp i sengen for å samle tankene, trengte han ingen til å fortelle seg at klokken igjen slo ett. Han følte at han var kommet til bevissthet akkurat i rette øyeblikk, særlig for å holde møte med den andre budbringeren som var sendt til ham gjennom Jacob Marleys mellomkomst. Men da han kjente en ubehagelig kulde ved tanken på hvilken av gardinene dette nye spøkelset ville trekke til side, dro han dem alle sammen til side med egne hender; så la han seg ned igjen og holdt vakt rundt hele sengen. For han ønsket å gå Ånden i møte idet den viste seg, og ville ikke bli tatt på sengen og gjort nervøs.
Gentlemen av den sorgløse sorten, som bruser med fjærene fordi de kjenner et knep eller to og som gjerne mener seg rustet for enhver tid på døgnet, uttrykker sitt vide spenn av eventyrlyst ved å si at de duger til alt fra kron og mynt til drap; mellom disse ytterpunktene ligger det utvilsomt et temmelig vidt og omfattende felt. Uten å våge meg like langt på Scrooges vegne, ber jeg dere gjerne tro at han var beredt på et stort og vidt spekter av merkelige tilsynekomster, og at ingenting mellom en baby og et neshorn ville ha gjort ham særlig forbauset.
Nå var han forberedt på nesten hva som helst, men slett ikke på ingenting; og da klokken slo ett uten at noen skikkelse viste seg, fikk han et voldsomt anfall av skjelving. Fem minutter, ti minutter, et kvarter gikk, men ingenting kom. Hele tiden lå han på sengen, selve kjernen og midtpunktet i en flom av rødlig lys, som strømmet over den da klokken forkynte timen; og dette lyset, som bare var lys, var mer skremmende enn et dusin spøkelser, for han var helt ute av stand til å skjønne hva det betydde, eller hva det ville; og iblant fryktet han at han akkurat da kunne være et interessant tilfelle av selvantennelse, uten engang å ha trøsten av å vite det. Til slutt begynte han imidlertid å tenke – slik du eller jeg ville ha tenkt med det samme; for det er alltid den som ikke befinner seg i knipen, som vet hva man burde ha gjort, og utvilsomt ville ha gjort det også – til slutt, sier jeg, begynte han å tenke at kilden til og hemmeligheten bak dette spøkelsesaktige lyset kunne befinne seg i rommet ved siden av, derfra det, når han fulgte det videre, syntes å skinne. Da denne tanken helt tok ham i besittelse, sto han varsomt opp og subbet i tøflene bort til døren.
I det øyeblikket Scrooges hånd lå på låsen, ropte en fremmed stemme ham ved navn og ba ham komme inn. Han adlød.
Det var hans eget rom. Det var det ingen tvil om. Men det hadde gjennomgått en forbløffende forvandling. Vegger og tak var så tett dekket av levende grønt at rommet så ut som en hel lund; overalt glitret skinnende bær. De sprø bladene av kristtorn, misteltein og eføy kastet lyset tilbake som om en mengde små speil var strødd omkring; og opp gjennom skorsteinen brølte en så mektig ild at den sløve, forsteinede peisen aldri hadde kjent maken i Scrooges tid, eller Marleys, eller gjennom mange og mange vintre før det. På gulvet var det stablet opp mat som dannet en slags trone: kalkuner, gjess, vilt, fjærkre, svinehoder, store kjøttstykker, pattegriser, lange kranser av pølser, kjøttpaier, plumpuddinger, tønner med østers, glovarme kastanjer, kirsebærrøde epler, saftige appelsiner, søte pærer, veldige tolvte-dagskaker og sydende boller med punsj, hvis deilige damp gjorde rommet tåkete. Avslappet og makelig satt det en munter kjempe på denne divanen, herlig å skue; han bar en glødende fakkel, ikke ulikt et overflødighetshorn i formen, og holdt den høyt, høyt løftet for å lyse på Scrooge da han tittet inn rundt døren.
«Kom inn!» ropte Ånden. «Kom inn! Og bli bedre kjent med meg, menneske!»
Scrooge gikk forsiktig inn og bøyde hodet for denne Ånden. Han var ikke den samme harde Scrooge som før; og selv om Åndens øyne var klare og vennlige, likte han ikke å møte blikket deres.
«Jeg er Julenånden for nåtiden», sa Ånden. «Se på meg!»
Scrooge gjorde ærbødig som han ble bedt om. Den var kledd i en enkel, grønn kjortel eller kappe, kantet med hvit pels. Plagget hang så løst om skikkelsen at det romslige brystet var bart, som om det foraktet å bli skjermet eller skjult med kunstige midler. Føttene, som kunne sees under kappens vide folder, var også bare; og på hodet bar den ikke annet enn en krans av kristtorn, her og der besatt med skinnende istapper. De mørkebrune krøllene var lange og løse; like frie som det vennlige ansiktet, det glitrende øyet, den åpne hånden, den muntre stemmen, den utvungne væremåten og det glade sinnelaget. Rundt livet hadde den et gammeldags sverdgeheng; men det hang ikke noe sverd der, og den gamle sliren var tæret opp av rust.
«Du har aldri sett maken til meg før!» ropte Ånden.
«Aldri», svarte Scrooge.
«Har du aldri gått omkring med de yngre i familien min; jeg mener (for jeg er svært ung) mine eldre brødre, som er født i senere år?» fortsatte Fantomet.
«Jeg tror ikke det», sa Scrooge. «Jeg er redd for at jeg ikke har det. Har du hatt mange brødre, Ånd?»
«Over atten hundre», sa Ånden.
«En svær familie å forsørge!» mumlet Scrooge.
Julenånden for nåtiden reiste seg.
«Ånd», sa Scrooge ydmykt, «før meg dit du vil. I går kveld dro jeg av sted mot min vilje, og jeg lærte en lekse som nå virker på meg. I kveld, hvis du har noe å lære meg, så la meg dra nytte av det.»
«Ta på kappen min!»
Scrooge gjorde som han fikk beskjed om, og holdt godt fast.
Kristtorn, misteltein, røde bær, eføy, kalkuner, gjess, vilt, fjærkre, svinehoder, kjøtt, griser, pølser, østers, paier, puddinger, frukt og punsj forsvant alt sammen på et øyeblikk. Det samme gjorde rommet, ilden, det rødlige lysskjæret og nattens time, og de sto på byens gater julemorgen, hvor (for været var strengt) folk laget en grov, men livlig og slett ikke ubehagelig slags musikk mens de skrapte snøen bort fra fortauet foran hjemmene sine og fra hustakene; derfra var det en vill fryd for guttene å se den dale dumpende ned på veien og deles opp i kunstige små snøstormer.
Husfasadene så svarte nok ut, og vinduene enda svartnere, mot den glatte, hvite snøflaten på takene og den skitnere snøen på bakken; den siste var pløyd opp i dype furer av de tunge hjulene på kjerrer og vogner; furer som krysset hverandre hundrevis av ganger der de store gatene forgrenet seg, og dannet innfløkte renner som var vanskelige å følge i den tykke, gule gjørmen og det iskalde vannet. Himmelen var dyster, og de smaleste gatene var fylt av en skitten tåke, halvt tint, halvt frossen, hvis tyngre partikler falt som en dusj av sotaktige støvkorn, som om alle skorsteinene i Storbritannia hadde fått den samme innskytelsen, tatt fyr og brant av hjertens lyst. Det var lite muntert ved været eller byen, og likevel lå det en munter stemning overalt, som den klareste sommerluft og den skarpeste sommersol forgjeves kunne ha forsøkt å spre.
For folkene som måkte på hustakene, var lystige og fulle av glede; de ropte til hverandre fra brystvernene og utvekslet nå og da en spøkefull snøball – et langt vennligere prosjektil enn mange en ordgytende vits – og lo hjertelig når den traff, og like hjertelig når den bommet. Fjærkrehandlernes butikker var ennå halvveis åpne, og frukthandlernes strålte i all sin prakt. Store, runde, bukete kurver med kastanjer, formet som vestene til lystige gamle herrer, sto dovent i døråpningene og veltet ut i gaten i sin apoplektiske velstand. Det lå rødbrune, bredlivete spanske løk der, som glinset av frodig fedme lik spanske munker, og blunket lurt og lystig fra hyllene til jentene som gikk forbi, mens de blygt kastet et blikk på mistelteinen som hang der. Pærer og epler lå stablet høyt i blomstrende pyramider; drueklaser var, av kjøpmennenes godhjertethet, hengt på iøynefallende kroker, så folk kunne få vann i munnen gratis mens de passerte; hauger av hasselnøtter, mosegrodde og brune, vekket med sin duft minner om gamle skogsturer og hyggelige subbeturer til anklene gjennom visne blader; Norfolk-Biffin-epler, lave og mørke, fremhevet appelsinenes og sitronenes gule farge, og ba så inntrengende og bønnfallende om å bli båret hjem i papirposer og spist etter middagen, med sine saftige, kompakte kropper. Selv gull- og sølvfiskene som var satt frem blant disse utsøkte fruktene i en bolle, syntes, til tross for at de tilhørte en treg rase med stillestående blod, å forstå at noe var i gjære; og hver eneste fisk svømte gispende rundt og rundt i sin lille verden, i en langsom og lidenskapsløs opphisselse.
Kolonialbutikken! Å, kolonialbutikken! Den var nesten stengt, kanskje med to skodder trukket for, eller én; men gjennom sprekkene fikk man slike glimt! Det var ikke bare vekten som gled ned på disken med en munter klang, eller hyssingen og snellerullen som skiltes så raskt, eller boksene som ble ristet opp og ned som i et tryllekunstnummer, eller engang de blandede duftene av te og kaffe, så liflige for nesen, eller engang at rosinene var så tallrike og sjeldne, mandlene så kritthvite, kanelstengene så lange og rette, de andre krydderne så deilige, de kandiserte fruktene så dekket av og flekket med smeltet sukker at selv de kaldeste tilskuere ble svimle og siden kvalme. Det var heller ikke at fikenene var saftige og bløte, eller at de franske sviskene rødmet i beskjeden syrlighet fra sine rikt utsmykkede esker, eller at alt var godt å spise og kledd i julestas; men kundene var så forhipne og ivrige i dagens håpefulle løfter at de støtte sammen i døren, slo kurvene av flettverk mot hverandre i vill fart, glemte varene sine på disken og løp tilbake for å hente dem, og gjorde hundre lignende feil, i det aller beste humør; mens kjøpmannen og folkene hans var så åpne og friske at de blanke hjertene de festet forklærne med bakpå, like gjerne kunne ha vært deres egne, båret utenpå til alles beskuelse, og til julenøtteskjærene å hakke på om de så lyst.
Men snart kalte kirketårnene alle gode folk til kirke og kapell, og de strømmet ut i gatene i sine fineste klær og med sine gladeste ansikter. Samtidig kom det fram fra mengder av smågater, smug og navnløse avkroker utallige mennesker med middagsmaten sin på vei til bakeriene. Synet av disse fattige festdeltakerne syntes å interessere Ånden svært, for han stilte seg med Scrooge ved siden av seg i døren til et bakeri, og mens de passerte, løftet han lokkene og strødde røkelse fra fakkelen sin over maten. Og det var en ganske usedvanlig fakkel, for én eller to ganger, da noen som bar middag støtte sammen og utvekslet sinte ord, lot den noen dråper vann falle på dem, og straks kom det gode humøret tilbake. For de sa at det var en skam å krangle på juledagen. Og det var det sannelig! Gud velsigne den, det var det sannelig!
Omsider stilnet klokkene, og bakeriene stengte; likevel lå det et mildt gjenskinn av alle disse middagene og av hvordan de ble tilberedt, i den tinte, våte flekken over hver bakerovn; der fortauet dampet som om også steinene ble stekt.
«Er det en egen smak i det du strør fra fakkelen din?» spurte Scrooge.
«Ja. Min egen.»
«Virker den på enhver slags middag på denne dagen?» spurte Scrooge.
«På enhver som gis av godhet. Mest på en fattig middag.»
«Hvorfor mest på en fattig middag?» spurte Scrooge.
«Fordi den trenger det mest.»
«Ånd,» sa Scrooge etter en stunds ettertanke, «jeg undres over at du, av alle vesener i de mange verdenene omkring oss, skulle ønske å begrense disse menneskenes muligheter til uskyldig glede.»
«Jeg!» ropte Ånden.
«Du ville frata dem muligheten til å få middag hver sjuende dag, ofte den eneste dagen da det kan sies at de i det hele tatt spiser middag,» sa Scrooge. «Ville du ikke?»
«Jeg!» ropte Ånden.
«Du søker å stenge disse stedene på den sjuende dagen?» sa Scrooge. «Det kommer ut på det samme.»
«Jeg søker!» utbrøt Ånden.
«Tilgi meg om jeg tar feil. Det er gjort i ditt navn, eller i det minste i din families navn,» sa Scrooge.
«Det finnes noen på denne jorden deres,» svarte Ånden, «som hevder å kjenne oss, og som utfører sine lidenskapelige, stolte, ondskapsfulle, hatefulle, misunnelige, fanatiske og egoistiske gjerninger i vårt navn; de er like fremmede for oss og hele vår slekt som om de aldri hadde levd. Husk det, og la dem selv svare for sine gjerninger, ikke oss.»
Scrooge lovet at han skulle gjøre det; og de dro videre, usynlige som før, til byens utkant. Det var en bemerkelsesverdig egenskap ved spøkelset, som Scrooge hadde lagt merke til i bakeriet, at til tross for sin kolossale størrelse kunne det tilpasse seg ethvert sted uten besvær; under et lavt tak sto det like grasiøst og overnaturlig som det ville ha gjort i en høyloftet sal.
Kanskje var det gleden den gode Ånden hadde av å vise fram denne evnen, eller kanskje hans egen vennlige, gavmilde og hjertelige natur og medfølelse med alle fattige mennesker, som førte ham rett til Scrooges kontorist; for dit gikk han og tok Scrooge med seg, som holdt seg fast i kappen hans; og på dørterskelen smilte Ånden og stanset for å velsigne Bob Cratchits hjem med et dryss fra fakkelen sin. Tenk på det! Bob fikk selv bare femten «Bob» i uken; på lørdagene fikk han ikke mer i lommen enn femten avskrifter av sitt kristennavn; og likevel velsignet Julenånden hans hus med fire rom!
Så reiste fru Cratchit, Cratchits kone, seg, pyntet, om enn fattigslig, i en kjole som var snudd og brukt om igjen, men staselig med bånd, som er billige og tar seg godt ut for seks pence; hun dekket bordet med hjelp av Belinda Cratchit, den nest eldste datteren, også staselig med bånd; mens unge herr Peter Cratchit stakk en gaffel ned i potetgryten, og fikk de stive hjørnene av den digre skjortekragen sin inn i munnen — den var Bobs private eiendom, overdratt til sønnen og arvingen til ære for dagen — og gledet seg over hvor flott han var kledd, mens han lengtet etter å vise fram linet sitt i de fasjonable parkene. Nå kom to mindre Cratchiter, en gutt og en jente, stormende inn og skrek at de hadde kjent lukten av gåsen utenfor bakeriet og skjønt at den var deres; og mens de frydet seg ved tanken på salvie og løk, danset de unge Cratchitene rundt bordet og priste unge herr Peter Cratchit til skyene, mens han — ikke stolt, selv om kragen nesten kvalte ham — blåste på ilden, helt til potetene, som langsomt kokte opp, banket hardt på grytelokket for å bli sluppet ut og skrelt.
«Hva er det som har hendt med den dyrebare faren deres?» sa fru Cratchit. «Og broren deres, Lille Tim! Og Martha var da ikke på langt nær en halvtime så sen forrige juledag?»
«Her er Martha, mor!» sa en jente som kom til syne idet hun snakket.
«Her er Martha, mor!» ropte de to unge Cratchitene. «Hurra! For en gås, Martha!»
«Men du store min, kjære deg, så sent du er ute!» sa fru Cratchit og kysset henne et dusin ganger, mens hun ivrig tok sjalet og kysehatten av henne.
«Vi hadde så mye arbeid å gjøre ferdig i går kveld,» svarte jenta, «og måtte rydde opp i morges, mor!»
«Nå ja! Det gjør ikke noe, bare du er kommet,» sa fru Cratchit. «Sett deg foran ilden, kjære deg, og varm deg, Gud velsigne deg!»
«Nei, nei! Far kommer!» ropte de to unge Cratchitene, som var overalt på én gang. «Gjem deg, Martha, gjem deg!»
Så gjemte Martha seg, og inn kom lille Bob, faren, med minst en meter skjerf, frynsene ikke medregnet, hengende ned foran seg; de slitte klærne var lappet og børstet så de så passende ut for årstiden; og Lille Tim satt på skulderen hans. Akk, for Lille Tim! Han bar en liten krykke, og bena hans var støttet av en jernramme!
«Men hvor er Martha?» ropte Bob Cratchit og så seg rundt.
«Hun kommer ikke,» sa fru Cratchit.
«Kommer ikke!» sa Bob, og det høye humøret hans sank brått; for han hadde vært Tims raske ganger hele veien fra kirken og kommet hjem i vill fart. «Kommer ikke på juledagen!»
Martha ville ikke se ham skuffet, om det så bare var på spøk; derfor kom hun for tidlig ut fra gjemmestedet bak skapdøren og løp i armene hans, mens de to unge Cratchitene skyndte seg med Lille Tim og bar ham ut i vaskerommet, så han kunne høre puddingen synge i kobberkjelen.
«Og hvordan oppførte lille Tim seg?» spurte fru Cratchit da hun hadde ertet Bob for godtroenheten hans, og Bob hadde klemt datteren så mye han lystet.
«Som gull, ja bedre,» sa Bob. «På et vis blir han så ettertenksom av å sitte så mye for seg selv, og han tenker på de merkeligste ting. På veien hjem sa han at han håpet folk hadde sett ham i kirken, fordi han er krøpling, og at det kanskje ville være godt for dem å huske på juledagen hvem som fikk lamme til å gå og blinde til å se.»
Bobs stemme skalv da han fortalte dem dette, og skalv enda mer da han sa at Lille Tim ble sterkere og friskere.
Lyden av den lille, ivrige krykken hans hørtes mot gulvet, og før noen rakk å si mer, kom Lille Tim tilbake, fulgt av broren og søsteren, som satte ham på krakken foran ilden; og mens Bob brettet opp mansjettene — som om, stakkars kar, de kunne bli enda mer lurvete — blandet han en varm drikk i en mugge med gin og sitroner, rørte den rundt og satte den på kanten av ovnen for å småkoke; unge herr Peter og de to allestedsnærværende unge Cratchitene gikk for å hente gåsen, og kom snart tilbake med den i høytidelig prosesjon.
Et slikt røre oppstod at man kunne tro at en gås var den sjeldneste av alle fugler; et fjærkledd fenomen som gjorde en svart svane til en selvfølge – og i sannhet var det noe svært likt dette i huset. Mrs. Cratchit varmet sausen (som var gjort klar på forhånd i en liten kasserolle) så den freste; Master Peter moste potetene med utrolig kraft; Miss Belinda søtet eplemosen; Martha tørket av de varme tallerkenene; Bob satte Tiny Tim ved siden av seg i en liten krok ved bordet; de to unge Cratchit-barna satte fram stoler til alle, seg selv iberegnet, og mens de holdt vakt på postene sine, stappet de skjeer i munnen for ikke å skrike etter gås før det ble deres tur til å få mat. Til sist ble fatene satt fram, og det ble sagt bordbønn. Så fulgte en andpusten pause mens Mrs. Cratchit langsomt lot blikket gli langs utskjæringskniven og gjorde seg klar til å stikke den i brystet på gåsen; men da hun gjorde det, og den lenge ventede flommen av fyll kom til syne, lød et begeistret sukk rundt hele bordet, og selv Tiny Tim, oppildnet av de to unge Cratchit-barna, slo knivskaftet mot bordet og ropte svakt: Hurra!
Aldri hadde det vært en slik gås. Bob sa at han ikke trodde det noen gang var blitt stekt en slik gås. Mørheten og smaken, størrelsen og den lave prisen var gjenstand for alles beundring. Med eplemos og potetmos til var den nok til middag for hele familien; ja, som Mrs. Cratchit sa med stor glede (mens hun betraktet en liten stump av et bein på fatet), hadde de ikke klart å spise opp alt sammen til slutt! Likevel hadde alle fått nok, og særlig de yngste Cratchit-barna var dynket i salvie og løk helt opp til øyenbrynene! Men nå, da Miss Belinda hadde skiftet tallerkener, forlot Mrs. Cratchit rommet alene – altfor nervøs til å ha vitner med seg – for å hente puddingen og bære den inn.
Tenk om den ikke var gjennomkokt! Tenk om den gikk i stykker da den ble hvelvet ut! Tenk om noen hadde klatret over muren til bakgården og stjålet den mens de koste seg med gåsen – en tanke som gjorde de to yngste Cratchit-barna likbleke! Alle slags redsler ble forestilt.
Jøss! For en damp! Puddingen var tatt opp av kobberkjelen. En lukt som på vaskedagen! Det var kledeposen. En lukt som en spiseforretning og en konditor side om side, med et vaskeri ved siden av! Det var puddingen! Et halvt minutt senere kom Mrs. Cratchit inn, rød i kinnene, men stolt smilende, med puddingen, som en flekket kanonkule, så hard og fast, flammende i en halv kvarttent av brennende brandy, og pyntet med kristtorn fra julen, stukket ned i toppen.
Å, for en vidunderlig pudding! sa Bob Cratchit, og helt rolig også, at han betraktet den som Mrs. Cratchits største triumf siden de giftet seg. Mrs. Cratchit sa at nå som hun var kvitt bekymringen, ville hun innrømme at hun hadde vært i tvil om mengden mel. Alle hadde noe å si om den, men ingen sa eller tenkte at det var en altfor liten pudding for en stor familie. Det ville vært det reneste kjetteri. Enhver Cratchit ville rødmet bare ved tanken på å antyde noe slikt.
Til sist var middagen helt ferdig, duken ryddet bort, ildstedet feid og bålet gjort klart. Da blandingen i muggen var smakt på og funnet perfekt, ble epler og appelsiner satt på bordet, og en skuffelfull kastanjer lagt på ilden. Så trakk hele Cratchit-familien sammen rundt ildstedet, i det Bob Cratchit kalte en sirkel, men mente en halvsirkel; og ved Bobs albue stod familiens fineste glassvarer. To drikkeglass og en vaniljekopp uten hank.
Disse holdt likevel den varme drikken fra muggen like godt som gyldne beger ville ha gjort; og Bob skjenket den opp med et strålende smil, mens kastanjene på ilden freste og spraket høyt. Så foreslo Bob:
«God jul til oss alle, kjære venner. Gud velsigne oss!»
Og hele familien gjentok det.
«Gud velsigne oss alle sammen!» sa Tiny Tim, sist av dem alle.
Han satt tett inntil faren på den lille krakken sin. Bob holdt den lille, visne hånden hans i sin, som om han elsket barnet og ønsket å ha ham ved sin side, og fryktet at han skulle bli tatt fra ham.
«Ånd,» sa Scrooge med en interesse han aldri før hadde kjent, «si meg om Tiny Tim vil leve.»
«Jeg ser en tom plass,» svarte Ånden, «i den fattige kroken ved ildstedet, og en krykke uten eier, omhyggelig tatt vare på. Hvis disse skyggene forblir uforandret av det som skal komme, vil barnet dø.»
«Nei, nei,» sa Scrooge. «Å, nei, gode Ånd! Si at han vil bli spart.»
«Hvis disse skyggene forblir uforandret av det som skal komme, vil ingen annen av min slekt,» svarte Ånden, «finne ham her. Hva så? Hvis han står i fare for å dø, er det best at han gjør det, så befolkningsoverfloden minker.»
Scrooge bøyde hodet da han hørte sine egne ord gjentatt av Ånden, og ble grepet av anger og sorg.
«Menneske,» sa Ånden, «hvis du er et menneske av hjertet og ikke av stein, så avstå fra den onde talemåten til du har oppdaget hva overfloden er, og hvor den finnes. Vil du avgjøre hvilke mennesker som skal leve, og hvilke som skal dø? Det kan hende at du i himmelens øyne er mer verdiløs og mindre skikket til å leve enn millioner som dette fattige barnets far. Å Gud! At insektet på bladet skulle uttale seg om at det er for mye liv blant sine sultende brødre i støvet!»
Scrooge bøyde seg for Åndens irettesettelse og så skjelvende ned i bakken. Men da han hørte sitt eget navn, løftet han straks blikket igjen.
«Mr. Scrooge!» sa Bob. «Jeg vil utbringe en skål for Mr. Scrooge, festens grunnlegger!»
«Festens grunnlegger, ja!» ropte Mrs. Cratchit og rødmet. «Skulle ønske jeg hadde ham her. Jeg skulle gi ham noen sannhetens ord å fordøye, og jeg håper han hadde hatt god appetitt på dem.»
«Kjære deg,» sa Bob, «barna! Det er første juledag.»
«Det er jammen første juledag,» sa hun, «når man skåler for en så avskyelig, gjerrig, hard og følelsesløs mann som Mr. Scrooge. Du vet hvordan han er, Robert! Ingen vet det bedre enn du, stakkars mann!»
«Kjære deg,» svarte Bob mildt, «det er første juledag.»
«Jeg skal skåle for ham for din skyld og for dagens skyld,» sa Mrs. Cratchit, «ikke for hans. Lenge leve han! God jul og godt nytt år! Han blir nok svært glad og fornøyd, det tviler jeg ikke på!»
Barna drakk skålen etter henne. Det var det første de gjorde uten ekte begeistring. Tiny Tim drakk sist av alle, men han brydde seg ikke det minste om den. Scrooge var familiens troll. Bare navnet hans kastet en mørk skygge over selskapet, og den forsvant ikke på hele fem minutter.
Da skyggen var borte, var de ti ganger muntrere enn før, bare fordi de var kvitt Scrooge den fæle. Bob Cratchit fortalte dem at han hadde sett seg ut en stilling til Master Peter, som ville gi, hvis han fikk den, hele fem shilling og sixpence i uka. De to yngste Cratchit-barna lo voldsomt ved tanken på at Peter skulle bli forretningsmann; Peter selv så tankefullt på ilden mellom kragene sine, som om han overveide hvilke investeringer han særlig ville satse på når han begynte å motta den svimlende inntekten. Martha, som var en fattig lærling hos en modist, fortalte dem så hva slags arbeid hun måtte gjøre, hvor mange timer hun arbeidet i ett strekk, og hvordan hun hadde tenkt å bli liggende i sengen i morgen tidlig og hvile lenge; morgendagen var en fridag hun skulle tilbringe hjemme. Hun fortalte også at hun noen dager tidligere hadde sett en grevinne og en lord, og at lorden «var omtrent like høy som Peter»; da trakk Peter kragene så høyt opp at man ikke ville ha sett hodet hans om man hadde vært der. Hele tiden gikk kastanjene og muggen rundt og rundt; og etter hvert sang de en vise om et bortkommet barn som reiste gjennom snøen, fremført av Tiny Tim, som hadde en liten, klagende stemme og sang den svært vakkert.
Det var ingenting opphøyd ved dette. De var ingen vakker familie; de var ikke pent kledd; skoene deres holdt slett ikke vann ute; klærne var knappe; og Peter hadde kanskje kjent innsiden av en pantelånerbutikk, og det gjorde han sannsynligvis. Men de var lykkelige, takknemlige, glade i hverandre og tilfredse med øyeblikket; og da de bleknet bort og så enda lykkeligere ut i Åndens fakkels klare lysglimt ved avskjeden, holdt Scrooge øynene på dem, særlig på Tiny Tim, helt til det siste.
Nå var det blitt mørkt, og det snødde tett; og mens Scrooge og Ånden gikk gjennom gatene, var synet av de flammende ildene i kjøkken, dagligstuer og alle slags rom vidunderlig. Her viste flakkende flammer at man gjorde i stand til en hyggelig middag, med varme tallerkener som ble gjennomvarmet foran ilden, og dype, røde gardiner klare til å trekkes for og stenge kulden og mørket ute. Der løp alle husets barn ut i snøen for å møte sine gifte søstre, brødre, kusiner, fettere, onkler og tanter, og være de første til å hilse dem velkommen. Her så man skygger på vindusgardinen av gjester som samlet seg; og der trippet en flokk vakre jenter, alle med hette og pelsstøvler, og alle snakkende i munnen på hverandre, lett av sted til et hus i nærheten; der ve den enslige mannen som så dem komme inn — listige hekser, de visste godt hva de gjorde — i et strålende humør!
Men hadde man bedømt det etter hvor mange mennesker som var på vei til hyggelige sammenkomster, kunne man trodd at ingen var hjemme for å ta imot dem når de kom fram, i stedet for at hvert hus ventet gjester og lot ilden flamme halvveis opp i skorsteinen. Velsigne det, så frydet Ånden seg! Så bredt den løftet brystet, så åpen den vendte sin rommelige håndflate, og så den svevde videre, øste den med gavmild hånd ut sin lyse og uskyldige glede over alt innenfor rekkevidde! Selv lyktemannen, som løp foran og prikket den skumringsmørke gaten med lysflekker, og som var kledd for å tilbringe kvelden et sted, lo høyt da Ånden fór forbi, enda lyktemannen knapt visste at han hadde annet selskap enn julen!
Og nå, uten at Ånden hadde varslet det med et ord, sto de på en øde og karrig hei, der veldige, rå steinblokker lå strødd omkring, som om stedet var gravplassen til kjemper; og vannet bredte seg dit det selv ville, eller ville ha gjort det, om ikke frosten hadde holdt det fanget; og ingenting grodde der, bortsett fra mose, ginst og grovt, stritt gress. Nede i vest hadde den nedgående solen etterlatt en ildrød stripe, som et øyeblikk stirret over ødemarken som et mutt øye, og idet den sank lavere, lavere og enda lavere, forsvant den i den tykke skumringen av den mørkeste natt.
«Hva slags sted er dette?» spurte Scrooge.
«Et sted der gruvearbeidere bor, de som arbeider i jordens indre,» svarte Ånden. «Men de kjenner meg. Se!»
Et lys skinte fra vinduet i en hytte, og de satte raskt kursen dit. Da de passerte gjennom muren av jord og stein, fant de en munter flokk samlet rundt en glødende ild. En urgammel mann og kvinne, med barna sine og barnas barn, og enda en generasjon etter dem, alle festkledd i sine høytidsklær. Den gamle mannen sang dem en julesang med en stemme som sjelden steg høyere enn vinden som hylte over den øde heia — den hadde vært en gammel sang allerede da han var gutt — og fra tid til annen stemte de alle i refrenget. Hver gang de hevet stemmene, ble den gamle riktig opplivet og høylytt; og hver gang de sluttet, sank kreftene hans igjen.
Ånden ble ikke værende her, men ba Scrooge holde fast i kappen, og fór videre over heia — hvorhen? Ikke til havs? Jo, til havs. Til Scrooges skrekk så han seg tilbake og fikk øye på det siste av land, en fryktinngytende rekke klipper, bak dem; og ørene hans ble overdøvet av vannets torden, mens det rullet og brølte og raste gjennom de grufulle hulene det hadde gravd ut, og med voldsom kraft forsøkte å undergrave jorden.
På et dystert rev av undersjøiske klipper, en mil eller så fra land, der bølgene brøt og slo året rundt, lå et enslig fyrtårn. Store hauger med tang klamret seg til foten av det, og stormfugler — man kunne tro de var født av vinden, slik tangen var født av vannet — steg og sank rundt det, lik bølgene de strøk over.
Men selv her hadde to menn som holdt vakt ved lyset, tent et bål som gjennom gluggen i den tykke steinmuren kastet en lysstråle ut over det fryktelige havet. Med sine barkede hender samlet over det grove bordet de satt ved, ønsket de hverandre god jul over krusene med grogg; og den ene av dem, den eldste, med et ansikt så herjet og arrpreget av vær og vind som gallionsfiguren på et gammelt skip, satte i med en kraftig sang som var en storm i seg selv.
Igjen fór Ånden videre, over det svarte, opprørte havet — videre, videre — til de, langt fra enhver kyst, som den fortalte Scrooge, kom over et skip. De sto ved siden av rormannen ved roret, utkikken i baugen og offiserene som hadde vakten; mørke, spøkelsesaktige skikkelser på hver sin post; men hver eneste mann nynnet på en julesang, eller tenkte på julen, eller hvisket til sidemannen om en svunnen juledag og håpet om å vende hjem som hørte den til. Og hver eneste mann om bord, våken eller sovende, god eller ond, hadde den dagen hatt et vennligere ord til en annen enn noen annen dag i året; og hadde tatt del i festlighetene, om enn bare litt; og hadde tenkt på dem han var glad i, langt borte, og visst at de gledet seg over å tenke på ham.
Det var en stor overraskelse for Scrooge, mens han lyttet til vinden som stønnet og tenkte på hvor høytidelig det var å fare videre gjennom den ensomme mørkningen over en ukjent avgrunn, hvis dyp var hemmeligheter like ufattelige som Døden: det var en stor overraskelse for Scrooge, mens han var opptatt av dette, å høre en hjertelig latter. Det var en langt større overraskelse for Scrooge å kjenne igjen latteren som sin egen nevøs og oppdage at han befant seg i et lyst, tørt, strålende rom, med Ånden smilende ved sin side og med et vennlig, anerkjennende blikk på den samme nevøen!
«Ha, ha!» lo Scrooges nevø. «Ha, ha, ha!»
Om det skulle hende at du, mot all sannsynlighet, kjenner en mann som er enda mer velsignet med latter enn Scrooges nevø, kan jeg bare si at jeg gjerne skulle bli kjent med ham også. Presenter ham for meg, så skal jeg dyrke hans bekjentskap.
Det er en rettferdig, upartisk og edel ordning at mens sykdom og sorg smitter, finnes det ingenting i verden som er så uimotståelig smittsomt som latter og godt humør. Når Scrooges nevø lo slik — holdt seg på magen, kastet hodet bakover og vred ansiktet i de mest overdrevne grimaser — lo Scrooges niese ved ekteskap like hjertelig som han. Og vennene som var samlet der, var ikke det minste dårligere; de brølte av full hals.
«Ha, ha! Ha, ha, ha, ha!»
«Han sa at julen var humbug, så sant jeg lever!» ropte Scrooges nevø. «Og han trodde på det også!»
«Skam deg, Fred!» sa Scrooges niese indignert. Velsign disse kvinnene; de gjør aldri noe halvveis. De er alltid oppriktige.
Hun var svært pen, usedvanlig pen. Hun hadde et fortreffelig ansikt, med smilehull og et forbauset uttrykk; en liten, fyldig munn som så ut til å være skapt for kyss — og det var den utvilsomt; alle slags søte små groper ved haken, som smeltet sammen når hun lo; og det mest solfylte paret øyne du noen gang hadde sett i et lite vesenhode. Alt i alt var hun det man ville kalle pirrende, skjønner du; men også tiltalende. Å, fullkomment tiltalende.
«Han er en komisk gammel kar,» sa Scrooges nevø, «det er sannheten: og ikke så hyggelig som han kunne ha vært. Men ugjerningene hans straffer ham selv, og jeg har ikke noe å si ham imot.»
«Jeg er sikker på at han er svært rik, Fred,» antydet Scrooges niese. «I hvert fall sier du alltid det.»
«Hva så, kjære!» sa Scrooges nevø. «Rikdommen hans er til ingen nytte for ham. Han gjør ikke noe godt med den. Han gjør ikke livet behagelig for seg selv med den. Han har ikke engang gleden av å tenke — ha, ha, ha! — at han en dag kommer til å la OSS få glede av den.»
«Jeg har ikke tålmodighet med ham,» bemerket Scrooges niese. Søstrene til Scrooges niese og alle de andre damene ga uttrykk for samme mening.
«Å, det har jeg!» sa Scrooges nevø. «Jeg synes synd på ham; jeg kunne ikke blitt sint på ham om jeg så prøvde. Hvem er det som lider under hans onde luner? Alltid ham selv. Her bestemmer han seg for at han ikke liker oss, og vil ikke komme og spise middag hos oss. Hva blir følgen? Han går ikke glipp av stort til middag.»
«Jeg synes faktisk han går glipp av en svært god middag,» avbrøt Scrooges niese. Alle de andre sa det samme, og de måtte få regnes som kyndige dommere, for de hadde nettopp spist middag; med desserten på bordet satt de samlet rundt peisen i lampelyset.
«Nå! Det er jeg svært glad for å høre,» sa Scrooges nevø, «for jeg har ikke særlig stor tiltro til unge husmødre. Hva sier du, Topper?»
Topper hadde tydeligvis fått øye på en av søstrene til Scrooges niese, for han svarte at en ungkar var en elendig utstøtt, som ikke hadde rett til å uttale seg om saken. Da rødmet søsteren til Scrooges niese — den lubne med blondekragen, ikke hun med rosene.
«Fortsett, Fred, vær så snill,» sa Scrooges niese og klappet i hendene. «Han gjør aldri ferdig det han begynner å si! Han er en så latterlig fyr!»
Scrooges nevø brøt ut i enda en latter, og siden det var umulig å holde smitten på avstand, fulgte alle enstemmig hans eksempel, enda den lubne søsteren gjorde sitt beste for å hindre det med aromatisk eddik.
«Jeg ville bare si», sa Scrooges nevø, «at følgen av at han misliker oss og ikke morer seg sammen med oss, slik jeg ser det, er at han går glipp av hyggelige stunder som ikke kunne skade ham. Jeg er sikker på at han går glipp av hyggeligere selskap enn han kan finne i sine egne tanker, enten på det mugne gamle kontoret eller i de støvete rommene sine. Jeg vil gi ham den samme sjansen hvert år, enten han liker det eller ikke, for jeg synes synd på ham. Han kan rase mot julen til han dør, men han kan ikke la være å få et bedre syn på den – jeg utfordrer ham – hvis han år etter år finner meg komme dit i godt humør og si: «Onkel Scrooge, hvordan står det til?» Hvis det bare får ham til å gi den stakkars kontoristen sin femti pund, er det da noe; og jeg tror jeg rystet ham i går.»
Nå var det deres tur til å le av tanken på at han skulle ha rystet Scrooge. Men siden han var godheten selv og ikke brydde seg stort om hva de lo av, bare de lo, oppmuntret han dem i munterheten og sendte flasken videre med glede.
Etter teen spilte de musikk. De var nemlig en musikalsk familie og visste hva de holdt på med når de sang en madrigal eller en kanon, det kan jeg forsikre dere om; særlig Topper, som kunne brumme av gårde med en kraftig bass uten at de store årene i pannen svulmet eller han ble rød i ansiktet av det. Scrooges niese spilte godt på harpe; blant annet spilte hun en enkel liten melodi (ikke noe stort; man kunne lære å plystre den på to minutter), som hadde vært kjent for barnet som hentet Scrooge fra kostskolen, slik han var blitt minnet om av Gjenferdet fra fortidens jul. Da denne melodien lød, kom alt det gjenferdet hadde vist ham, tilbake i tankene; han ble stadig mer rørt og tenkte at dersom han hadde fått høre den ofte for mange år siden, kunne han med egne hender ha dyrket livets godhet til sin egen lykke, uten å ty til graverens spade som hadde begravd Jacob Marley.
Men de viet ikke hele kvelden til musikk. Etter en stund lekte de pant, for det er godt å være barn iblant, og aldri bedre enn ved juletider, da julens mektige grunnlegger selv var et barn. Stopp! Først lekte de blindebukk. Selvsagt gjorde de det. Og jeg tror ikke mer på at Topper virkelig var blind, enn jeg tror at han hadde øyne i støvlene. Etter min mening var det avtalt spill mellom ham og Scrooges nevø; og jeg tror Gjenferdet fra nåtidens jul visste det. Måten han forfulgte den lubne søsteren i blondekragen på, var en hån mot menneskenaturens godtroenhet. Han slo ned ildraken, snublet over stolene, støtte borti pianoet og viklet seg inn i gardinene; hvor enn hun gikk, gikk han! Han visste alltid hvor den lubne søsteren var. Han forsøkte ikke å fange noen andre. Hvis du hadde støtt borti ham (slik noen av dem gjorde) med vilje, ville han latt som om han prøvde å gripe deg, noe som ville vært en fornærmelse mot din forstand, og straks listet seg av i retning av den lubne søsteren. Hun ropte ofte at det ikke var rettferdig; og det var det virkelig ikke. Men da han omsider fanget henne, da han til tross for all raslingen i silkekjolen hennes og de raske flagrende bevegelsene hennes forbi ham fikk henne inn i et hjørne uten utvei, var oppførselen hans helt avskyelig. For at han lot som om han ikke kjente henne, lot som om det var nødvendig å ta på hodepynten hennes og dessuten forsikre seg om hvem hun var ved å trykke en bestemt ring på fingeren hennes og en bestemt kjede rundt halsen hennes, var usselt, monstrøst! Hun fortalte ham nok hva hun mente om det da en annen blindebukk var «på jobb», og de to var så fortrolige sammen bak gardinene.
Scrooges niese var ikke med i blindebukkleken, men satt bekvemt i en stor stol med en fotskammel i et lunt hjørne, med gjenferdet og Scrooge like bak seg. Men hun var med i pantleken, og gjettet sin elskede til alles beundring med alle bokstavene i alfabetet. Hun var også svært dyktig i leken «Hvordan, når og hvor», og slo søstrene sine grundig, til Scrooges nevøs hemmelige glede, enda de også var skarpe jenter, slik Topper kunne ha fortalt dere. Det kunne ha vært tjue mennesker der, unge og gamle, men alle lekte, og det gjorde Scrooge også; for han glemte fullstendig, i sin interesse for det som foregikk, at stemmen hans ikke kunne høres av dem, og kom iblant med gjetningen sin høyt, og gjettet svært ofte riktig også; for selv den skarpeste nål, den beste fra Whitechapel, garantert ikke til å stikke i øyet, var ikke skarpere enn Scrooge, så sløv han enn hadde innbilt seg at han var.
Gjenferdet var svært glad for å se ham i dette lune, og så på ham med slik velvilje at han ba som et barn om å få bli til gjestene hadde gått. Men Ånden sa at det ikke lot seg gjøre.
«Her er en ny lek», sa Scrooge. «En halv time, Ånd, bare en halv time!»
Det var en lek som het ja og nei, der Scrooges nevø skulle tenke på noe, og de andre skulle finne ut hva det var; han kunne bare svare ja eller nei på spørsmålene deres, alt etter som det passet. Den raske strømmen av spørsmål han ble utsatt for, avslørte at han tenkte på et dyr, et levende dyr, et ganske ubehagelig dyr, et vilt dyr, et dyr som iblant knurret og gryntet, og iblant snakket, og bodde i London og gikk rundt i gatene, og ikke ble vist fram som et skue, og ikke ble ført av noen, og ikke bodde i et menasjeri, og aldri ble slaktet på et marked, og ikke var en hest, et esel, en ku, en okse, en tiger, en hund, en gris, en katt eller en bjørn. Ved hvert nye spørsmål brøt nevøen ut i en ny latterbrøl; han var så ubeskrivelig oppspilt at han måtte reise seg fra sofaen og trampe. Til slutt ble den lubne søsteren smittet av det samme, og ropte:
«Jeg har skjønt det! Jeg vet hva det er, Fred! Jeg vet hva det er!»
«Hva er det?» ropte Fred.
«Det er onkel Scro-o-o-o-oge!»
Og det var det sannelig. Alle var enige om at det var beundringsverdig, selv om noen innvendte at svaret på «Er det en bjørn?» burde ha vært «Ja»; et nei-svar ville nemlig vært nok til å lede tankene deres bort fra herr Scrooge, hvis de i det hele tatt hadde vært inne på den tanken.
«Han har gitt oss mye moro, det er sikkert», sa Fred, «og det ville være utakknemlig å ikke skåle for ham. Her har vi et glass gløgg innen rekkevidde akkurat nå; så jeg sier: «Onkel Scrooge!»»
«Ja, onkel Scrooge!» ropte de.
«God jul og godt nytt år til den gamle mannen, hva han enn måtte være!» sa Scrooges nevø. «Han ville ikke ta imot det fra meg, men måtte han få det likevel. Onkel Scrooge!»
Onkel Scrooge var umerkelig blitt så glad og lett om hjertet at han ville ha skålt tilbake med det intetanende selskapet og takket dem i en uhørlig tale, dersom gjenferdet hadde gitt ham tid. Men hele scenen forsvant med utåndingen av nevøens siste ord; og han og Ånden var igjen på reise.
De så mye, reiste langt og besøkte mange hjem, men alltid med en lykkelig avslutning. Ånden sto ved sykesenger, og der var det munterhet; i fremmede land, og der følte de seg hjemme; hos mennesker i nød, og der var de tålmodige i sitt større håp; ved fattigdom, og der var det rikdom. I fattighus, sykehus og fengsel, i ethvert tilfluktssted for elendigheten, der det forfengelige mennesket med sin korte makt ikke hadde stengt døren og holdt Ånden ute, lot han sin velsignelse bli igjen og lærte Scrooge sine bud.
Det var en lang natt, hvis det da bare var én natt; men Scrooge tvilte på det, for julehøytiden syntes å være presset sammen til den tiden de hadde vært sammen. Det var også underlig at mens Scrooge forble uforandret i det ytre, ble gjenferdet eldre, tydelig eldre. Scrooge hadde lagt merke til denne forandringen, men ikke sagt noe før de forlot en tolvte natt-fest for barn. Da han så på Ånden mens de sto sammen på et åpent sted, la han merke til at håret var grått.
«Lever ånder så kort?» spurte Scrooge.
«Mitt liv på denne kloden er svært kort», svarte gjenferdet. «Det ender i natt.»
«I natt!» ropte Scrooge.
«Ved midnatt i natt. Hør! Tiden nærmer seg.»
Klokkene slo tre kvarter over elleve akkurat da.
«Tilgi meg hvis det ikke er rett av meg å spørre», sa Scrooge og så intenst på Åndens kappe, «men jeg ser noe merkelig som ikke hører til deg, og som stikker fram under skjørtet. Er det en fot eller en klo?»
«Det kan være en klo, for det sitter kjøtt på den», svarte Ånden sørgmodig. «Se her.»
Fra foldene i kappen hentet det fram to barn; elendige, usle, fryktelige, motbydelige, ynkelige. De knelte ved føttene dens og klamret seg fast på utsiden av kappen.
«Å, menneske! Se her. Se, se ned hit!» utbrøt ånden.
Det var en gutt og en jente. Gule, magre, fillete, bryske, ulvelignende; men også underdanige i sin ydmykhet. Der ungdommens ynde skulle ha fylt trekkene deres og gitt dem dens friskeste farger, hadde en gammel og skrumpet hånd, lik alderdommens, klemt og vridd dem og revet dem i filler. Der engler kunne ha sittet på troner, lurte djevler og stirret truende ut. Ingen forandring, ingen fornedrelse, ingen forvrengning av menneskenaturen, på noe trinn, gjennom hele den underfulle skapelsens mysterier, har monstre som er halvparten så grufulle og skremmende.
Scrooge rygget tilbake, forferdet. Da de ble vist ham på denne måten, forsøkte han å si at de var vakre barn, men ordene kvalte seg selv, heller enn å være medskyldige i en løgn av så enormt omfang.
«Ånd! Er de dine?» Scrooge klarte ikke å si mer.
«De tilhører menneskene,» sa ånden og så ned på dem. «Og de klamrer seg til meg og appellerer fra sine fedre. Denne gutten er Uvitenhet. Denne jenta er Nød. Vokt dere for dem begge, og alle av deres slag, men mest av alt for denne gutten, for på hans panne ser jeg skrevet det som betyr Undergang, med mindre skriften blir visket ut. Fornekt det!» ropte ånden og strakte hånden ut mot byen. «Baktal dem som forteller dere det! Ta det til inntekt for deres partiske hensikter, og gjør det enda verre. Og vent på slutten!»
«Har de ikke noe tilfluktssted eller noen utvei?» ropte Scrooge.
«Finnes det ingen fengsler?» sa ånden og vendte seg mot ham for siste gang med hans egne ord. «Finnes det ingen fattighus?»
Klokken slo tolv.
Scrooge så seg omkring etter ånden, men kunne ikke få øye på den. Da det siste slaget sluttet å dirre, kom han på det gamle Jacob Marleys spådom, og da han løftet blikket, så han et høytidelig fantom, tilslørt og med hette, som kom mot ham som en tåke langs bakken.
Fjerde kapittel
Fantomskikkelsen nærmet seg langsomt, høytidelig og lydløst. Da den kom nær ham, bøyde Scrooge seg på kne; for selve luften som denne ånden beveget seg gjennom, syntes å spre mørke og mystikk.
Den var innhyllet i en dyp, svart kappe som skjulte hodet, ansiktet og skikkelsen, og ingenting var synlig av den bortsett fra én utstrakt hånd. Uten denne ville det vært vanskelig å skille skikkelsen fra natten og løsrive den fra mørket den var omgitt av.
Han følte at den var høy og majestetisk da den kom til siden av ham, og at dens mystiske nærvær fylte ham med høytidelig redsel. Han visste ikke mer, for ånden verken talte eller rørte seg.
«Står jeg i nærvær av ånden til den kommende jul?» sa Scrooge.
Ånden svarte ikke, men pekte framover med hånden.
«Du skal vise meg skyggebilder av det som ennå ikke har hendt, men vil hende i tiden som ligger foran oss,» fortsatte Scrooge. «Er det slik, ånd?»
Et øyeblikk trakk den øverste delen av kappen seg sammen i foldene, som om ånden hadde bøyd hodet. Det var det eneste svaret han fikk.
Selv om Scrooge nå var godt vant med spøkelsesbesøk, fryktet han den tause skikkelsen så sterkt at bena skalv under ham, og han oppdaget at han knapt kunne stå da han gjorde seg klar til å følge den. Ånden stanset et øyeblikk, som om den la merke til tilstanden hans og ga ham tid til å komme seg.
Men dette gjorde bare Scrooge verre til mote. Han skalv av en vag, uvisst hva slags redsel ved tanken på at spøkelsesøyne bak det mørke sløret var festet intenst på ham, mens han, selv om han strakte sine egne øyne så langt han kunne, ikke så annet enn en spøkelsesaktig hånd og en stor haug med svart.
«Framtidens ånd!» utbrøt han. «Jeg frykter deg mer enn noe spøkelse jeg har sett. Men siden jeg vet at hensikten din er å gjøre meg godt, og siden jeg håper å leve og bli en annen mann enn den jeg var, er jeg beredt til å følge deg, og gjøre det med et takknemlig hjerte. Vil du ikke tale til meg?»
Den ga ham ikke noe svar. Hånden pekte rett fram.
«Gå foran!» sa Scrooge. «Gå foran! Natten går raskt mot slutten, og tiden er dyrebar for meg, det vet jeg. Gå foran, ånd!»
Fantomskikkelsen beveget seg bort, slik den hadde kommet mot ham. Scrooge fulgte i skyggen av kappen, som han syntes bar ham oppe og førte ham med seg.
Det virket knapt som om de kom inn i byen; snarere syntes byen å vokse fram omkring dem og omslutte dem av seg selv. Men der var de, midt i den; på børsen, blant kjøpmennene, som skyndte seg fram og tilbake, klirret med pengene i lommene, snakket i grupper, så på klokkene sine og tankeløst lekte med de store gullseglene sine, og så videre, slik Scrooge ofte hadde sett dem gjøre.
Ånden stanset ved en liten gruppe forretningsmenn. Da Scrooge så at hånden pekte på dem, gikk han nærmere for å lytte til samtalen.
«Nei,» sa en stor, fet mann med en diger hake, «jeg vet ikke stort om det, verken den ene eller andre veien. Jeg vet bare at han er død.»
«Når døde han?» spurte en annen.
«I går kveld, tror jeg.»
«Men hva feilte ham?» spurte en tredje, mens han tok en stor mengde snus fra en svært stor snusdåse. «Jeg trodde aldri han skulle dø.»
«Gud vet,» sa den første og gjespet.
«Hva har han gjort med pengene sine?» spurte en rødmusset herre med en hengende utvekst ytterst på nesen, som skalv som kammen på en kalkunhane.
«Jeg har ikke hørt noe,» sa mannen med den store haken og gjespet igjen. «Kanskje han har latt firmaet få dem. I hvert fall har han ikke latt meg få dem. Det er alt jeg vet.»
Denne spøken ble møtt med en allmenn latter.
«Det blir nok en svært billig begravelse,» sa den samme taleren, «for ved mitt liv kjenner jeg ingen som vil gå i den. Skal vi slå oss sammen og melde oss frivillig?»
«Jeg har ikke noe imot å gå hvis det blir servert lunsj,» bemerket herren med utveksten på nesen. «Men jeg må få mat hvis jeg skal være med.»
Enda en latter.
«Vel, jeg er tross alt den mest uselviske av dere,» sa den første taleren, «for jeg går aldri med svarte hansker og spiser aldri lunsj. Men jeg kan tilby meg å gå hvis noen andre blir med. Nå jeg tenker meg om, er jeg ikke engang sikker på om jeg ikke var hans aller beste venn; vi pleide jo å stanse og snakke sammen hver gang vi møttes. Ha det, ha det!»
Talere og tilhørere ruslet bort og blandet seg med andre grupper. Scrooge kjente mennene og så på ånden for å få en forklaring.
Fantomskikkelsen gled videre inn i en gate. Fingeren pekte på to personer som møttes. Scrooge lyttet igjen, i den tro at forklaringen kanskje fantes her.
Han kjente også disse mennene godt. De var forretningsmenn: svært velstående og svært betydningsfulle. Han hadde alltid lagt vekt på å stå høyt i deres aktelse – i forretningsmessig henseende, altså; strengt tatt bare i forretningsmessig henseende.
«Hvordan står det til?» sa den ene.
«Hvordan står det til?» svarte den andre.
«Nå!» sa den første. «Gamle Satan har endelig fått sitt, hva?»
«Det er det jeg har hørt,» svarte den andre. «Det er kaldt, ikke sant?»
«Passende vær for juletiden. Du går vel ikke på skøyter, antar jeg?»
«Nei. Nei. Jeg har annet å tenke på. God morgen!»
Ikke et ord mer. Det var møtet deres, samtalen deres og avskjeden deres.
Først undret Scrooge seg over at ånden skulle legge vekt på samtaler som tilsynelatende var så ubetydelige; men da han var overbevist om at de måtte ha en skjult hensikt, begynte han å tenke over hva den kunne være. De kunne neppe antas å ha noen forbindelse med Jacob, den gamle kompanjongens død, for det hørte fortiden til, og denne åndens område var framtiden. Han kunne heller ikke komme på noen som sto ham nær, og som ordene kunne sikte til. Men uten å tvile på at det, uansett hvem de gjaldt, lå en skjult lærdom der til hans egen forbedring, bestemte han seg for å ta vare på hvert ord han hørte og alt han så, og særlig å holde øye med skyggen av seg selv når den viste seg. For han ventet at hans framtidige jegs oppførsel ville gi ham nøkkelen han manglet, og gjøre løsningen på disse gåtene enkel.
Han så seg omkring akkurat der etter sitt eget bilde; men en annen mann sto i det hjørnet der han pleide å stå, og selv om klokken viste den tiden på dagen da han vanligvis var der, så han ikke noe bilde av seg selv blant mengden som strømmet inn gjennom porten. Dette overrasket ham likevel lite; for han hadde gått og tenkt på å legge om livet sitt, og mente og håpet at han her så sine nyfødte beslutninger bli satt ut i livet.
Stille og mørk sto fantomskikkelsen ved siden av ham, med den utstrakte hånden. Da han rev seg løs fra sine grublende undersøkelser, syntes han ut fra håndens retning og dens plassering i forhold til ham at de usynlige øynene så skarpt på ham. Det fikk ham til å gyse og fryse på seg.
De forlot den travle scenen og gikk inn i en avsides del av byen, hvor Scrooge aldri før hadde satt sin fot, selv om han kjente til hvor den lå og dens dårlige rykte. Veiene var skitne og smale; butikkene og husene elendige; menneskene halvn nakne, drukkenbolter, ustelte og stygge. Smug og portrom, som så mange kloakkhull, spydde ut stank, skitt og liv på de spredte gatene; og hele strøket stinket av forbrytelse, møkk og elendighet.
Langt inne i denne beryktede kroken lå en lavloftet, skråtaket butikk der man kjøpte jern, gamle filler, flasker, bein og fettete slakteavfall. Inne på gulvet lå hauger av rustne nøkler, spikre, kjettinger, hengsler, filer, vekter, lodd og skrapjern av alle slag. Hemmeligheter som få ville bry seg om å granske, ble født og skjult i fjell av usømmelige filler, klumper av harskt fett og gravkamre av bein. Blant varene han handlet med, ved en kullovn av gamle murstein, satt en gråhåret slyngel på nær sytti år; han hadde skånet seg for den kalde luften utenfor med et lurvete forheng av alskens filler, hengt opp på en snor, og røkte pipa si i all den ro en fredelig tilbaketrukkethet kunne by på.
Scrooge og Fantomet kom inn til denne mannen, akkurat idet en kvinne med en tung bunt snek seg inn i butikken. Men knapt var hun kommet inn, før enda en kvinne, lastet på samme måte, kom inn; tett etter henne fulgte en mann i falmet svart, som ble like forskrekket over å se dem som de hadde vært da de kjente hverandre igjen. Etter en kort stunds målløs forbløffelse, som den gamle mannen med pipa også tok del i, brast alle tre i latter.
«La nå vaskehjelpen være den første!» ropte hun som var kommet først. «La vaskekona være den andre, og la begravelsesmannens kar være den tredje. Se her, gamle Joe, her er litt av et sammentreff! Tenk at vi alle tre har møttes her uten å ha ment det!»
«Dere kunne ikke ha møttes på et bedre sted,» sa gamle Joe og tok pipa ut av munnen. «Kom inn i stua. Dere har hatt fritt leide her lenge, det vet dere; og de to andre er ikke fremmede. Vent til jeg får lukket butikkdøra. Ah! Så den skriker! Jeg tror ikke det finnes et rustnere metallstykke her enn hengslene på den; og jeg er sikker på at det ikke finnes noen så gamle bein her som mine. Ha, ha! Vi passer alle til yrket vårt, vi er et godt lag. Kom inn i stua. Kom inn i stua.»
Stua var plassen bak skjermen av filler. Den gamle raket sammen ilden med en gammel trappestang, og etter å ha stelt den røykfylte lampen (for det var natt) med pipeskaftet, stakk han pipa i munnen igjen.
Mens han gjorde dette, kastet kvinnen som allerede hadde snakket, bunten sin på gulvet og satte seg med en utfordrende mine på en krakk; hun la albuene over knærne og så på de to andre med dristig trass.
«Hva så? Hva så, fru Dilber?» sa kvinnen. «Alle har rett til å ta vare på seg selv. Det gjorde han alltid.»
«Det er sannelig sant!» sa vaskekona. «Ingen mer enn han.»
«Hvorfor står du da og glaner som om du var redd, kvinne? Hvem blir klokere av det? Vi skal vel ikke til å lete etter feil på hverandres klær?»
«Nei, sannelig ikke!» sa fru Dilber og mannen i kor. «Det håper vi da ikke.»
«Nå vel!» ropte kvinnen. «Det får være nok. Hvem lider noe ved at noen slike småting er borte? Ikke en død mann, vel?»
«Nei, sannelig ikke,» sa fru Dilber leende.
«Hvis han ville beholde dem etter at han var død, den gamle, ugudelige gniaren,» fortsatte kvinnen, «hvorfor var han ikke et menneske mens han levde? Hadde han vært det, ville han hatt noen til å se etter seg da Døden rammet ham, i stedet for å ligge der alene og gispe ut sitt siste åndedrag.»
«Det er det sanneste ord som noen gang er sagt,» sa fru Dilber. «Det er straffen hans.»
«Jeg skulle ønske straffen var litt hardere,» svarte kvinnen, «og det kan du stole på at den ville vært, om jeg hadde fått tak i noe mer. Åpne den bunten, gamle Joe, og si meg hva den er verdt. Snakk rett ut. Jeg er ikke redd for å være først, og heller ikke redd for at de skal se det. Vi vet godt at vi forsynte oss før vi møttes her, tror jeg. Det er ingen synd. Åpne bunten, Joe.»
Men vennenes galanteri tillot ikke dette; mannen i falmet svart gikk først til verks og la frem byttet sitt. Det var ikke stort. Et par segl, et pennal, et par mansjettknapper og en brosje av liten verdi, det var alt. Gamle Joe undersøkte og vurderte tingene én for én, krittet summene han var villig til å betale for hver på veggen og la dem sammen til en totalsum da han så at det ikke kom mer.
«Det er det du får,» sa Joe, «og jeg ville ikke gitt en eneste sixpence mer, om jeg så skulle kokes for det. Hvem står for tur?»
Fru Dilber var nestemann. Laken og håndklær, litt klær, to gammeldagse sølvteskjeer, en sukkerklype og noen støvler. Hennes regnskap ble ført på veggen på samme måte.
«Jeg gir alltid damene for mye. Det er en svakhet hos meg, og slik går jeg til grunne,» sa gamle Joe. «Det er det du får. Hvis du ba meg om en penny til og gjorde det til et åpent spørsmål, ville jeg angret på at jeg var så gavmild og trukket fra en halv krone.»
«Og nå kan du pakke opp min bunt, Joe,» sa den første kvinnen.
Joe gikk ned på kne for lettere å få åpnet den, og etter å ha løst opp en mengde knuter dro han frem en stor og tung rull av et mørkt stoff.
«Hva kaller du dette?» sa Joe. «Sengeforheng!»
«Ja!» svarte kvinnen leende og lente seg frem over de foldede armene. «Sengeforheng!»
«Du mener vel ikke at du tok dem ned, med ringer og alt, mens han lå der?» sa Joe.
«Jo, det gjør jeg,» svarte kvinnen. «Hvorfor ikke?»
«Du er født til å skape deg en formue,» sa Joe, «og det skal du sannelig klare.»
«Jeg skal sannelig ikke la være å gripe det jeg kan få tak i, bare fordi det var en slik mann han var, det lover jeg deg, Joe,» svarte kvinnen kjølig. «Pass nå på at du ikke drypper olje på teppene.»
«Teppene hans?» spurte Joe.
«Hvem andres tror du?» svarte kvinnen. «Han kommer vel ikke til å fryse uten dem, vil jeg tro.»
«Jeg håper ikke han døde av noe smittsomt? Hm?» sa gamle Joe, stanset arbeidet og så opp.
«Det trenger du ikke være redd for,» svarte kvinnen. «Jeg er ikke så glad i selskapet hans at jeg ville ha hengt over ham for den slags, om han hadde hatt det. Ja, du kan se på den skjorta til øynene blir såre; men du finner ikke et hull i den eller et eneste slitt sted. Det er den beste han hadde, og fin var den også. De ville ha sløst den bort, om det ikke hadde vært for meg.»
«Hva mener du med å sløse den bort?» spurte gamle Joe.
«Å ta den på ham til begravelsen, selvfølgelig,» svarte kvinnen leende. «Noen var dum nok til å gjøre det, men jeg tok den av igjen. Hvis bomullstøy ikke er godt nok til slikt, er det ikke godt nok til noe. Det kler kroppen like godt. Han kan ikke se styggere ut enn han gjorde i den.»
Scrooge lyttet til denne samtalen med gru. Mens de satt samlet rundt byttet sitt i det sparsomme lyset fra den gamle mannens lampe, så han på dem med avsky og forakt som knapt kunne ha vært større om de hadde vært obskøne demoner som handlet med selve liket.
«Ha, ha!» lo den samme kvinnen da gamle Joe tok frem en flanellssekk med penger og telte opp deres respektive gevinster på gulvet. «Nå ser dere hvordan det ender! Han skremte alle fra seg mens han levde, og så ble det vår fortjeneste da han var død! Ha, ha, ha!»
«Ånd!» sa Scrooge og skalv fra topp til tå. «Jeg skjønner, jeg skjønner. Denne ulykkelige mannens skjebne kunne blitt min. Livet mitt går i den retningen nå. Barmhjertige himmel, hva er dette!»
Han vek forskrekket tilbake, for scenen hadde forandret seg, og nå var han nesten borti en seng: en bar seng uten forheng; under et fillete laken lå noe tildekket som, selv om det var stumt, talte i et forferdelig språk.
Rommet var svært mørkt, for mørkt til at han kunne se det tydelig, men Scrooge så seg omkring, drevet av en hemmelig impuls og ivrig etter å finne ut hva slags rom det var. Et blekt lys, som steg opp i luften utenfor, falt rett på sengen; og på den lå denne mannens kropp, ribbet for alt, forlatt, ubevoktet, ubegrått og uten omsorg.
Scrooge så bort på Fantomet. Den urokkelige hånden pekte mot hodet. Lakenet var slengt så skjødesløst over det at den minste løfting av det, den minste bevegelse med en finger fra Scrooges side, ville ha blottlagt ansiktet. Han tenkte på det, kjente hvor lett det ville være å gjøre det og lengtet etter å gjøre det; men han hadde ikke større makt til å trekke sløret til side enn til å jage bort gjenferdet ved sin side.
Å, kalde, kalde, stive, fryktelige Død, reis ditt alter her, og smykk det med all den redsel du har til rådighet: for dette er ditt rike! Men over det elskede, aktede og ærede hodet kan du ikke vende ett hår til dine grufulle formål eller gjøre ett ansiktstrekk avskyelig. Det er ikke fordi hånden er tung og vil falle ned når den slippes; det er ikke fordi hjertet og pulsen er stille; men fordi hånden var åpen, gavmild og sann; hjertet modig, varmt og ømt; og pulsen et menneskes. Slå, skygge, slå! Og se hans gode gjerninger spire fra såret og så verden til med udødelig liv!
Ingen stemme uttalte disse ordene i Scrooges ører, og likevel hørte han dem da han så på sengen. Han tenkte: Hvis denne mannen kunne reise seg nå, hva ville da være hans første tanker? Gjerrighet, harde forretninger, gnagende bekymringer? De har sannelig ført ham til en rik avslutning!
Han lå der i det mørke, tomme huset, uten en eneste mann, kvinne eller barn som kunne si at han hadde vært god mot meg på dette eller hint vis, og for minnet om ett vennlig ord vil jeg være god mot ham. En katt rev i døren, og det hørtes rotter gnage under ildstedets steinhelle. Hva de ville i dødens rom, og hvorfor de var så urolige og forstyrrede, våget Scrooge ikke å tenke på.
«Ånd!» sa han. «Dette er et fryktelig sted. Stol på meg, jeg skal ikke legge igjen lærdommen når jeg forlater det. La oss gå!»
Fremdeles pekte Gjenferdet på hodet med en urokkelig finger.
«Jeg forstår Dem,» svarte Scrooge, «og jeg ville gjøre det hvis jeg kunne. Men jeg har ikke makten, Ånd. Jeg har ikke makten.»
Igjen syntes det å se på ham.
«Hvis det finnes noen i byen som føler sorg over denne mannens død,» sa Scrooge i stor fortvilelse, «så vis meg den personen, Ånd, jeg bønnfaller Dem!»
Gjenferdet bredte et øyeblikk sin mørke kappe foran ham, som en vinge; da det trakk den tilbake, viste det et rom i dagslys, der en mor og barna hennes var.
Hun ventet på noen, og med engstelig iver; for hun gikk frem og tilbake i rommet, fór sammen ved hver lyd, så ut av vinduet, kastet blikk på klokken, forsøkte forgjeves å arbeide med nålen og holdt knapt ut å høre barnestemmene under leken.
Omsider hørtes det lenge ventede banket på døren. Hun skyndte seg til døren og møtte mannen sin; en mann med et bekymret og nedtrykt ansikt, enda han var ung. Nå var det et bemerkelsesverdig uttrykk i det; en slags alvorlig glede som han skammet seg over, og som han kjempet for å holde tilbake.
Han satte seg til middagen som var blitt holdt varm for ham ved ilden; og da hun lavmælt spurte hvilke nyheter han hadde — noe hun først gjorde etter en lang taushet — virket han forlegen over hvordan han skulle svare.
«Er det godt nytt?» sa hun, «eller dårlig?» for å hjelpe ham.
«Dårlig,» svarte han.
«Er vi fullstendig ruinert?»
«Nei. Det finnes fremdeles håp, Caroline.»
«Hvis han gir etter,» sa hun forbauset, «så gjør det det! Ingenting er håpløst hvis et slikt mirakel har skjedd.»
«Han kommer ikke til å gi etter,» sa mannen hennes. «Han er død.»
Hun var et mildt og tålmodig vesen, om ansiktet hennes talte sant; men i sitt innerste var hun takknemlig for å høre det, og hun sa det med hendene foldet. I neste øyeblikk ba hun om tilgivelse og angret; men først hadde hjertet hennes følt dette.
«Det den halvt berusede kvinnen jeg fortalte deg om i går kveld, sa til meg da jeg forsøkte å treffe ham og få en ukes utsettelse, og som jeg trodde bare var en unnskyldning for å bli kvitt meg, viste seg å være helt sant. Han var ikke bare svært syk, men døende, allerede da.»
«Hvem blir gjelden vår overført til?»
«Det vet jeg ikke. Men før den tid skal vi ha pengene klare; og selv om vi ikke skulle ha det, måtte det være en skjebnesvanger ulykke å få en like nådeløs kreditor i etterfølgeren hans. Vi kan sove med lette hjerter i natt, Caroline!»
Ja. Hvor mye de enn forsøkte å mildne det, var hjertene deres lettere. Barneansiktene, som satt stille og samlet rundt dem for å høre på noe de knapt forsto, var lysere; og dette hjemmet var lykkeligere fordi mannen var død! Den eneste følelsen Gjenferdet kunne vise ham som dødsfallet hadde vakt, var glede.
«La meg få se litt ømhet knyttet til et dødsfall,» sa Scrooge, «ellers vil det mørke rommet vi nettopp forlot, Ånd, alltid stå for meg.»
Gjenferdet førte ham gjennom flere gater som føttene hans kjente; og mens de gikk, så Scrooge hit og dit for å få øye på seg selv, men ingen steder var han å se. De kom inn i fattige Bob Cratchits hus; hjemmet han hadde besøkt før; og fant moren og barna samlet rundt ilden.
Stille. Svært stille. De bråkete små Cratchit-barna satt som statuer i et hjørne og så opp på Peter, som hadde en bok foran seg. Moren og døtrene sydde. Men de var da virkelig svært stille!
«‘Og han tok et barn og stilte det midt iblant dem.’»
Hvor hadde Scrooge hørt disse ordene? Han hadde ikke drømt dem. Gutten måtte ha lest dem høyt da han og Ånden krysset terskelen. Hvorfor fortsatte han ikke?
Moren la arbeidet på bordet og løftet hånden mot ansiktet.
«Fargene gjør vondt i øynene mine,» sa hun.
Fargene? Å, stakkars lille Tim!
«De er bedre nå igjen,» sa Cratchits kone. «Stearinlyset gjør dem svake; og jeg ville ikke for alt i verden vise faren deres svake øyne når han kommer hjem. Han må snart være her.»
«Det har han nok allerede vært,» svarte Peter og lukket boken. «Men jeg synes han har gått litt langsommere enn før de siste kveldene, mor.»
De ble svært stille igjen. Til sist sa hun, med stødig og munter stemme, som bare sviktet én gang:
«Jeg har sett ham gå med — jeg har sett ham gå med lille Tim på skulderen, svært fort.»
«Det har jeg også,» ropte Peter. «Ofte.»
«Det har jeg også,» utbrøt en annen. Det hadde de alle.
«Men han var så lett å bære,» fortsatte hun, opptatt av arbeidet sitt, «og faren hans var så glad i ham at det ikke var noe bry; slett ikke noe bry. Og der er faren deres ved døren!»
Hun skyndte seg ut for å møte ham; og lille Bob kom inn i skjerfet sitt — stakkars kar, han trengte det —. Teen hans sto klar på komfyren, og alle forsøkte å hjelpe ham med den. Så klatret de to yngste Cratchit-barna opp på knærne hans og la hver sitt lille kinn mot ansiktet hans, som om de sa: «Ikke tenk på det, far. Ikke vær lei deg!»
Bob var svært munter sammen med dem og snakket vennlig til hele familien. Han så på arbeidet på bordet og roste fru Cratchit og jentenes flid og hurtighet. De ville bli ferdige lenge før søndag, sa han.
«Søndag! Var du der i dag, Robert?» sa kona hans.
«Ja, kjære,» svarte Bob. «Jeg skulle ønske du hadde vært med. Det ville ha gjort deg godt å se hvor grønt det er der. Men du kommer til å se det ofte. Jeg lovte ham at jeg skulle gå dit på søndager. Mitt lille, lille barn!» ropte Bob. «Mitt lille barn!»
Han brøt plutselig sammen. Han kunne ikke noe for det. Om han hadde kunnet det, ville han og barnet kanskje ha vært lenger fra hverandre enn de var.
Han forlot rommet og gikk opp trappen til rommet ovenpå, som var muntert opplyst og pyntet til jul. En stol sto tett ved siden av barnet, og det var tegn på at noen nylig hadde vært der. Stakkars Bob satte seg i den, og da han hadde tenkt seg litt om og samlet seg, kysset han det lille ansiktet. Han hadde forsonet seg med det som hadde skjedd, og gikk ned igjen, ganske lykkelig.
De trakk seg sammen rundt ilden og pratet; jentene og moren fortsatte å arbeide. Bob fortalte dem om den enestående vennligheten til herr Scrooges nevø, som han knapt hadde sett mer enn én gang, og som hadde møtt ham i gaten den dagen og sett at han virket litt — «bare litt nedfor, skjønner du,» sa Bob — og spurt hva som hadde hendt og gjort ham fortvilet. «Da,» sa Bob, «for han er den hyggeligste herren du noensinne har hørt snakke, fortalte jeg ham det. ‘Det gjør meg oppriktig vondt, herr Cratchit,’ sa han, ‘og jeg føler også virkelig med Deres gode kone.’ Forresten vet jeg ikke hvordan han hadde fått vite det.»
«Visste hva, kjære?»
«Jo, at du var en god kone,» svarte Bob.
«Det vet jo alle!» sa Peter.
«Godt sagt, gutten min!» ropte Bob. «Jeg håper de gjør det. ‘Det gjør meg oppriktig vondt,’ sa han, ‘på Deres gode kones vegne. Hvis jeg kan være til hjelp for Dem på noen måte,’ sa han og ga meg visittkortet sitt, ‘så bor jeg der. Vær så snill å komme til meg.’ Og det var ikke,» ropte Bob, «så mye for det han kunne gjøre for oss, som for den vennlige måten han sa det på, at det var så vidunderlig. Det var virkelig som om han hadde kjent vår lille Tim og følt med oss.»
«Jeg er sikker på at han er et godt menneske!» sa fru Cratchit.
«Det ville du vært enda sikrere på, kjære,» svarte Bob, «hvis du så ham og snakket med ham. Jeg ville slett ikke bli overrasket — husk hva jeg sier! — om han skaffet Peter en bedre stilling.»
«Hørte du det, Peter?» sa fru Cratchit.
«Og da,» ropte en av jentene, «kommer Peter til å gå med noen og stifte sitt eget hjem.»
«Slutt nå!» svarte Peter glisende.
«Det er like sannsynlig som ikke,» sa Bob, «at det skjer en av dagene; men det er god tid til det, min kjære. Men uansett hvordan og når vi skilles, er jeg sikker på at ingen av oss vil glemme stakkars lille Tim – vil vi vel? – eller denne første avskjeden mellom oss?»
«Aldri, far!» ropte de alle.
«Og jeg vet,» sa Bob, «jeg vet, kjære barn, at når vi tenker på hvor tålmodig og mild han var, enda han bare var et lite, lite barn, vil vi ikke så lett krangle med hverandre og glemme stakkars lille Tim mens vi gjør det.»
«Nei, aldri, far!» ropte de alle igjen.
«Jeg er så lykkelig,» sa lille Bob, «jeg er så lykkelig!»
Mrs. Cratchit kysset ham, døtrene kysset ham, de to yngre Cratchit-barna kysset ham, og Peter og han selv tok hverandre i hånden. Lille Tims ånd, din barnlige sjel var fra Gud!
«Åndeskikkelse,» sa Scrooge, «noe forteller meg at avskjedens stund er nær. Jeg vet det, men ikke hvordan. Si meg hvem den mannen var som vi så ligge død?»
Julens fremtidsgjenferd førte ham, som før – skjønt, mente han, på et annet tidspunkt; for i disse siste synene syntes det ikke å være noen orden, bortsett fra at de alle lå i fremtiden – til forretningsmennenes tilholdssteder, men viste ham ikke seg selv. Ånden stanset ikke for noe, men fortsatte rett frem, som mot det målet de nettopp hadde ønsket å nå, til Scrooge ba den vente et øyeblikk.
«Denne gårdsplassen,» sa Scrooge, «som vi nå haster gjennom, er stedet der jeg har arbeidet lenge. Jeg ser huset. La meg få se hva jeg skal bli i dagene som kommer!»
Ånden stanset; hånden pekte et annet sted.
«Huset ligger der borte,» utbrøt Scrooge. «Hvorfor peker du bort fra det?»
Den ubønnhørlige fingeren forandret ikke stilling.
Scrooge skyndte seg til vinduet på kontoret sitt og så inn. Det var fremdeles et kontor, men ikke hans. Møblene var annerledes, og skikkelsen i stolen var ikke ham selv. Gjenferdet pekte som før.
Han sluttet seg igjen til det, og fulgte det, undrende på hvorfor og hvor han var på vei, til de kom til en jernport. Han stanset og så seg rundt før han gikk inn.
En kirkegård. Her, da; den usle mannen hvis navn han nå måtte få vite, lå under jorden. Det var et passende sted. Inngjerdet av hus; overgrodd av gress og ugress, av vegetasjonens vekst i døden, ikke i livet; kvalt av altfor mange begravelser; gjødslet av en mettelig appetitt. Et passende sted!
Ånden sto mellom gravene og pekte ned på én av dem. Han nærmet seg skjelvende. Gjenferdet var nøyaktig som før, men han fryktet at han nå så en ny betydning i den høytidelige skikkelsen.
«Før jeg går nærmere den steinen du peker på,» sa Scrooge, «må du svare på ett spørsmål. Er dette skyggene av det som vil skje, eller bare skyggene av det som kan skje?»
Fremdeles pekte gjenferdet ned mot graven det sto ved.
«Menneskers livsløp varsler visse ender, som de uunngåelig fører til dersom man holder fast ved dem,» sa Scrooge. «Men dersom man bryter med livsløpet, vil enden forandre seg. Si at det er slik med det du viser meg!»
Ånden var like ubevegelig som før.
Scrooge krøp skjelvende bort mot den; og fulgte fingeren og leste sitt eget navn, Ebenezer Scrooge, på steinen over den forsømte graven.
«Er jeg den mannen som lå på sengen?» ropte han på kne.
Fingeren pekte fra graven til ham og tilbake igjen.
«Nei, ånd! Å nei, nei!»
Fingeren var fremdeles der.
«Ånd!» ropte han og klamret seg krampaktig til kappen dens, «hør på meg! Jeg er ikke den mannen jeg var. Jeg skal ikke bli den mannen jeg måtte ha blitt uten dette møtet. Hvorfor viser du meg dette, hvis alt håp er ute for meg!»
For første gang syntes hånden å skjelve.
«Gode ånd,» fortsatte han, idet han falt ned på bakken foran den, «din natur taler min sak og ynkes over meg. Forsikre meg om at jeg ennå kan forandre disse skyggene du har vist meg, ved å leve annerledes!»
Den milde hånden skalv.
«Jeg skal ære julen i mitt hjerte og prøve å holde fast ved den hele året. Jeg skal leve i fortiden, nåtiden og fremtiden. Åndene fra alle tre skal streve i meg. Jeg skal ikke stenge ute lærdommen de gir. Å, si meg at jeg kan viske ut skriften på denne steinen!»
I sin fortvilelse grep han tak i den spøkelsesaktige hånden. Den prøvde å rive seg løs, men han var sterk i sin bønn og holdt den fast. Ånden var enda sterkere og støtte ham fra seg.
Med hendene løftet i en siste bønn om å få sin skjebne gjort om, så han at gjenferdets hette og kappe forandret seg. Den krympet, sank sammen og ble mindre, til den ble til en sengestolpe.
Femte strofe
Ja! Og sengestolpen var hans egen. Sengen var hans egen, rommet var hans eget. Best av alt og mest gledelig: Tiden som lå foran ham, var hans egen å gjøre bot i!
«Jeg skal leve i fortiden, nåtiden og fremtiden!» gjentok Scrooge mens han kavet seg ut av sengen. «Åndene fra alle tre skal streve i meg. Å, Jacob Marley! Lovet være himmelen og juletiden for dette! Jeg sier det på mine knær, gamle Jacob; på mine knær!»
Han var så opprømt og så strålende av sine gode forsetter at den sprukne stemmen knapt svarte når han ropte. Han hadde hulket voldsomt i kampen med ånden, og ansiktet var vått av tårer.
«De er ikke revet ned,» ropte Scrooge og tok en av sengegardinene i armene, «de er ikke revet ned, ringene og alt. De er her – jeg er her – skyggene av det som ville ha skjedd, kan jages bort. Det skal de. Jeg vet at de skal!»
Hele tiden var hendene hans opptatt med klærne; han vrengte dem, tok dem på bak fram, rev i dem, la dem fra seg på feil sted og gjorde dem delaktige i alle slags utskeielser.
«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!» ropte Scrooge, mens han lo og gråt på én gang og gjorde seg selv til en ren Laokoon med strømpene sine. «Jeg er lett som en fjær, lykkelig som en engel, lystig som en skolegutt. Jeg er svimmel som en drukken mann. God jul til alle! Godt nyttår til hele verden. Hallo der! Hurra! Hallo!»
Han hadde danset inn i dagligstuen og sto nå der, fullstendig andpusten.
«Der er kasserollen grøten var i!» ropte Scrooge, satte av sted igjen og gikk rundt peisen. «Der er døren Jacob Marleys gjenferd kom inn gjennom! Der er hjørnet hvor gjenferdet av julen i nåtiden satt! Der er vinduet hvor jeg så de vandrende åndene! Alt stemmer, alt er sant, alt har skjedd. Ha ha ha!»
Virkelig, for en mann som ikke hadde øvd seg på så mange år, var det en strålende latter, en høyst berømmelig latter. Faren til en lang, lang rekke strålende lattere!
«Jeg vet ikke hvilken dato det er!» sa Scrooge. «Jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært blant åndene. Jeg vet ingenting. Jeg er som et lite barn. Det gjør ingenting. Jeg bryr meg ikke. Jeg vil heller være et barn. Hallo! Hurra! Hallo der!»
Kirkeklokkene stanset jubelen hans med de kraftigste klokkeringningene han noen gang hadde hørt. Klang, klang, hammer; ding, dang, klokk. Klokk, dang, ding; hammer, klang, klang! Å, herlig, herlig!
Han løp til vinduet, åpnet det og stakk hodet ut. Ingen tåke, ingen dis; klart, lyst, muntert, friskt, kaldt; kaldt og skarpt, så blodet danset; gyllent solskinn; himmelsk himmel; søt, frisk luft; glade klokker. Å, herlig! Herlig!
«Hvilken dag er det i dag!» ropte Scrooge og ropte ned til en gutt i søndagsklær, som kanskje hadde kommet innom for å se seg om.
«Hæ?» svarte gutten, full av undring.
«Hvilken dag er det i dag, min gode gutt?» sa Scrooge.
«I dag!» svarte gutten. «Jo, det er første juledag.»
«Det er første juledag!» sa Scrooge til seg selv. «Jeg har ikke gått glipp av den. Åndene har ordnet alt på én natt. De kan gjøre hva de vil. Selvfølgelig kan de det. Selvfølgelig kan de det. Hallo, min gode gutt!»
«Hallo!» svarte gutten.
«Kjenner du fjærkremmeren i neste gate etter den neste, på hjørnet?» spurte Scrooge.
«Det skulle jeg da mene,» svarte gutten.
«En intelligent gutt!» sa Scrooge. «En bemerkelsesverdig gutt! Vet du om de har solgt den store kalkunen som hang der? Ikke den lille kalkunen – den store?»
«Hva, den som er like stor som meg?» svarte gutten.
«For en herlig gutt!» sa Scrooge. «Det er en fryd å snakke med ham. Ja, du min!»
«Den henger der ennå,» svarte gutten.
«Gjør den det?» sa Scrooge. «Gå og kjøp den.»
«Gå?» utbrøt gutten.
«Nei, nei,» sa Scrooge, «jeg mener alvor. Gå og kjøp den, og si at de skal komme hit med den, så kan jeg fortelle dem hvor de skal levere den. Kom tilbake med mannen, så skal du få en shilling. Kom tilbake med ham på mindre enn fem minutter, så skal du få en halv krone!»
Gutten for av sted som et skudd. Det måtte være en stø hånd på avtrekkeren som kunne ha løsnet et skudd halvparten så fort.
«Jeg sender den til Bob Cratchits!» hvisket Scrooge, gned seg i hendene og brast i latter. «Han skal ikke få vite hvem som sender den. Den er dobbelt så stor som Tiny Tim. Joe Miller har aldri kommet med en så god vits som det blir å sende den til Bob!»
Hånden han skrev adressen med, var slett ikke stø, men på et vis fikk han den likevel ned på papiret og gikk ned trappen for å åpne gatedøren, klar til å ta imot fjærkremmerens mann. Mens han sto der og ventet på at han skulle komme, falt blikket hans på dørhammeren.
«Jeg skal elske den så lenge jeg lever!» ropte Scrooge og klappet den med hånden. «Jeg har knapt sett på den før. For et ærlig uttrykk den har! En vidunderlig dørhammer! — Der kommer kalkunen! Hallo! Hopp! Hvordan står det til? God jul!»
Det var en kalkun! Den fuglen kunne umulig ha stått på bena. De ville ha knekt tvert av på et øyeblikk, som forseglingsstifter.
«Men det er umulig å bære den til Camden Town», sa Scrooge. «De må ta en drosje.»
Latteren han lo da han sa dette, latteren da han betalte for kalkunen, latteren da han betalte for drosjen, og latteren da han ga gutten drikkepenger, ble bare overgått av latteren da han andpusten satte seg i stolen igjen og lo til han gråt.
Det var ikke lett å barbere seg, for hånden skalv fremdeles voldsomt; og barbering krever oppmerksomhet, selv når man ikke danser mens man holder på. Men om han så hadde skåret av seg nesetippen, ville han ha satt et plaster over såret og vært godt fornøyd.
Han kledde seg «i sitt aller beste» og kom omsider ut i gatene. Folk strømmet nå ut, slik han hadde sett dem gjøre sammen med Nåtidens juleånd; og mens Scrooge gikk med hendene på ryggen, så han på alle med et henrykt smil. Han så så uimotståelig blid ut, kort sagt, at tre eller fire godmodige karer sa: «God morgen, sir! Riktig god jul!» Og Scrooge sa ofte siden at av alle de glade lydene han noen gang hadde hørt, var disse de gladeste i hans ører.
Han hadde ikke gått langt før han fikk øye på den korpulente herren som dagen før hadde vært innom kontoret hans og sagt: «Scrooge og Marley, om jeg ikke tar feil?» Det stakk i hjertet da han tenkte på hvordan den gamle herren ville se på ham når de møttes; men han visste hvilken vei som lå rett foran ham, og tok den.
«Kjære sir», sa Scrooge, satte opp farten og tok den gamle herren i begge hendene. «Hvordan står det til? Jeg håper De fikk det til i går. Det var svært vennlig av Dem. Riktig god jul, sir!»
«Herr Scrooge?»
«Ja», sa Scrooge. «Det er navnet mitt, og jeg frykter at det kanskje ikke klinger godt i Deres ører. Tillat meg å be om unnskyldning. Og vil De være så vennlig» — her hvisket Scrooge ham i øret.
«Herre min skaper!» ropte herren, som om pusten var slått ut av ham. «Kjære herr Scrooge, mener De alvor?»
«Om De vil», sa Scrooge. «Ikke en farthing mindre. Det omfatter en hel del etterbetaling, det forsikrer jeg Dem om. Vil De gjøre meg den tjenesten?»
«Kjære sir», sa den andre og tok ham i hånden. «Jeg vet ikke hva jeg skal si til en slik gavmild—»
«Ikke si noe, vær så snill», svarte Scrooge. «Kom og besøk meg. Vil De komme og besøke meg?»
«Det vil jeg!» ropte den gamle herren. Og det var tydelig at han mente det.
«Takk skal De ha», sa Scrooge. «Jeg står Dem i stor takknemlighetsgjeld. Takk femti ganger. Velsigne Dem!»
Han gikk i kirken og vandret omkring i gatene, så på folk som skyndte seg hit og dit, klappet barn på hodet, snakket med tiggere, kikket inn i kjøkkenvinduene og opp mot husenes vinduer, og oppdaget at alt kunne glede ham. Han hadde aldri drømt om at en spasertur — at noe som helst — kunne gi ham så stor lykke. Om ettermiddagen satte han kursen mot nevøens hus.
Han gikk forbi døren et dusin ganger før han våget å gå opp og banke på. Men så tok han sats og gjorde det:
«Er herren din hjemme, kjære deg?» sa Scrooge til tjenestejenta. Trivelig jente! Svært trivelig.
«Ja, sir.»
«Hvor er han, kjære deg?» sa Scrooge.
«Han er i spisestuen, sir, sammen med fruen. Jeg kan vise Dem opp trappen, om De vil.»
«Takk skal du ha. Han kjenner meg», sa Scrooge, med hånden allerede på håndtaket til spisestuen. «Jeg går inn her, kjære deg.»
Han åpnet døren forsiktig og stakk ansiktet på skrå inn rundt kanten. De så på bordet, som var dekket med stor omhu; for unge husfruer er alltid litt nervøse for slikt og liker å forsikre seg om at alt er som det skal.
«Fred!» sa Scrooge.
Du store min, som hans niese ved giftermål skvatt! Scrooge hadde et øyeblikk glemt at hun satt i hjørnet med fotskammelen; ellers ville han aldri ha gjort det.
«Men i all verden!» ropte Fred. «Hvem er det?»
«Det er jeg. Onkelen din, Scrooge. Jeg har kommet for å spise middag. Vil du slippe meg inn, Fred?»
Slippe ham inn! Det var et under at Fred ikke ristet armen av ham. På fem minutter var Scrooge hjemme hos dem. Aldri hadde han følt seg mer velkommen. Niesen så like strålende ut. Det gjorde Topper da han kom. Det gjorde den lubne søsteren da hun kom. Det gjorde alle sammen da de kom. For et selskap, for noen leker, for enighet, for en lykke!
Men neste morgen var han tidlig på kontoret. Å, så tidlig han var der. Hvis han bare kunne komme først og ta Bob Cratchit på fersken i å komme for sent! Det var det han hadde satt seg fore.
Og det klarte han; ja, det gjorde han! Klokken slo ni. Ingen Bob. Kvart over. Ingen Bob. Han var hele atten og et halvt minutt for sent ute. Scrooge satt med døren vidåpen, så han kunne se ham komme inn i båsen.
Hatten var av før han åpnet døren, og skjerfet også. På et øyeblikk satt han på krakken og skrev i vei, som om han prøvde å ta igjen klokken ni.
«Hallo!» knurret Scrooge med sin vante stemme, så godt han kunne late som. «Hva mener De med å komme hit på denne tiden av dagen?»
«Jeg beklager svært, sir», sa Bob. «Jeg er for sent ute.»
«Er De det?» gjentok Scrooge. «Ja, det tror jeg nok. Kom hit, sir, om De vil.»
«Det er bare én gang i året, sir», sa Bob bedende og kom ut fra båsen. «Det skal ikke gjenta seg. Jeg moret meg nokså godt i går, sir.»
«Nå skal jeg si Dem en ting, min gode mann», sa Scrooge. «Jeg vil ikke finne meg i slikt lenger. Derfor», fortsatte han, idet han hoppet opp fra krakken og ga Bob et slikt støt i vesten at han sjanglet baklengs inn i båsen igjen, «derfor har jeg tenkt å øke lønnen Deres!»
Bob skalv og rykket litt nærmere linjalen. Et øyeblikk falt det ham inn å slå Scrooge i bakken med den, holde ham nede og rope på folkene i gården etter hjelp og en tvangstrøye.
«Riktig god jul, Bob!» sa Scrooge med en inderlighet det ikke gikk an å ta feil av, mens han klappet ham på ryggen. «En bedre jul, Bob, min gode venn, enn jeg har gitt Dem på mange år! Jeg skal øke lønnen Deres og gjøre mitt beste for å hjelpe familien Deres, som strever så hardt; og i ettermiddag skal vi snakke om alt sammen over en julebolle med rykende biskop, Bob! Få fyr på ovnene, og kjøp en kullbøtte til før De setter prikken over en eneste i, Bob Cratchit!»
Scrooge holdt mer enn han hadde lovet. Han gjorde alt dette og uendelig mye mer; og for Tiny Tim, som ikke døde, ble han som en annen far. Han ble en like god venn, en like god arbeidsgiver og en like god mann som noen den gamle, gode byen hadde kjent — eller noen annen gammel, god by, småby eller kjøpstad i den gamle, gode verden. Noen lo da de så forandringen i ham, men han lot dem le og brydde seg lite om det; for han var klok nok til å vite at det aldri skjer noe godt her på kloden uten at noen straks må le av det; og han visste at slike folk uansett ville være blinde, så han syntes det var like greit at de rynket øynene i flir, fremfor å ha lidelsen i mindre tiltalende former. Hans eget hjerte lo, og det var mer enn nok for ham.
Han hadde ikke mer omgang med ånder, men levde etter totalavholdsprinsippet resten av livet; og det ble alltid sagt om ham at han visste hvordan man skulle holde jul, dersom noen levende mann hadde den kunnskapen. Måtte det kunne sies om oss, om oss alle! Og som Tiny Tim sa: Gud velsigne oss, hver og en!
Hva det betyr
Fortellingen lærer oss at alle har ansvar for å bry seg om andre, og at anger bare betyr noe når den fører til handling. Marley uttrykker fortellingens sentrale moral: Hans egentlige plikt var å ivareta menneskers velferd, ikke bare å drive forretninger. Lenken hans gjør et helt liv med egoistiske valg til en synlig byrde. Scrooge begynner å forstå plikten sin når julens nåtidsånd gjentar de grusomme kommentarene hans om de fattige mens de snakker om muligheten for at Lille Tim skal dø. En person han avfeide som overflødig, betyr nå dypt mye for ham. Forandringen blir virkelig gjennom konkrete handlinger: å gi penger, øke lønnen til Bob og hjelpe familien hans. Julens godhet blir en varig måte å leve på, ikke bare en årlig feiring.
Gratis i 3 måneder
200 000+ klassikere. Alle formater, gratis å starte.
e-bøker og 15-minutters sammendrag, og alle bøker trykt til kostpris, også i stor skrift.
Tre spørsmål å tenke over
- Hvordan endrer minnene fra barndommen og selskapet hos Fezziwig Scrooges forståelse av ansvaret hans?
- Hva viser kontrasten mellom Lille Tims død og Scrooges død om forholdet deres til andre?
- Hvordan svarer Scrooges handlinger juledagsmorgen på Marleys advarsel om hva som er menneskets egentlige oppgave i livet?
Gratis i 3 måneder
200 000+ klassikere. Alle formater, gratis å starte.
e-bøker og 15-minutters sammendrag, og alle bøker trykt til kostpris, også i stor skrift.


Les sammendraget på 15 minutter nå, og bestill den trykte boka, også i stor skrift, til kostpris.
Prøv 3 måneder uten kostnad




















