Ethan Frome: handling og sammendrag

Historien i 8 deler

1. Hovedidé 1

   En fremmed samler historien om en knekt mann

   Boken åpner med en navnløs forteller, en ingeniør på byggeoppdrag ved et kraftverk nær Corbury Junction. En tømrerstreik holder ham i Starkfield det meste av vinteren. Han lærer Ethan Fromes historie bit for bit, og alle forteller den forskjellig.

   Først snakker han med Harmon Gow, en tidligere skysskar som kjenner familiene langs ruten sin. Ethan har sett slik ut siden en ulykke for tjuefire år siden, sier Harmon. Familien Frome er seiglivet nok til å bli hundre. Når fortelleren sier at Ethan allerede ser død ut, svarer Harmon at han har tilbrakt for mange vintre i Starkfield. Ordene preger alt fortelleren senere forestiller seg.

   Vertinnen hans, fru Ned Hale, kjenner alle naboenes sorger. Men om familien Frome tier hun. Fortelleren aner at historiens egentlige mening ligger i det usagte.

   Sykdom i landsbyens stall gjør at han mangler skyss til toget. Ethan trenger dollaren og kjører ham med slede hver dag i en uke. Han sier lite, men noe slipper gjennom. Han har sett Florida, men sier at minnet nå er snødd ned. En gjenglemt vitenskapsbok leverer han tilbake med en bemerkning om hvor lite han vet.

   En storm tvinger dem langs en vei på ti engelske mil til jernbaneknutepunktet. De passerer Ethans uvirksomme sagbruk og nakne gård. Våningshuset mangler det lange tilbygget kalt L-en. På hjemveien blender snøen dem, og Ethan tilbyr husly. Idet de går inn på kjøkkenet, stilner en klagende stemme.

   En historie som alle forteller forskjellig, kan bare forstås ved å lytte etter det hver enkelt utelater.

2. Hovedidé 2

   Ethan ser Mattie danse og følger henne hjem

   Selve historien begynner en iskald kveld. En yngre Ethan går mot dansen i kirkekjelleren, men blir utenfor og ser inn gjennom et vindu. Han skal følge konas kusine, Mattie Silver, hjem og vil helst ikke bli sett.

   Musikken har stanset, men Denis Eady får snart danserne med på en Virginia reel. Mattie har et kirsebærrødt skjerf rundt hodet og virvler av sted i armene til kjøpmannens sønn. Han ser på henne som om hun tilhører ham. Ethan brenner av sjalusi og forstår ikke hvorfor hun slipper Denis til.

   Mattie kom fra Stamford for et år siden. Faren døde i vanære og etterlot gjeld som tok livet av moren. Nå hjelper hun Zeena uten lønn. Ethan studerte en gang et år ved en teknisk høyskole i Worcester. Han viser Mattie Orion og Pleiadene og forteller om istiden mens hun betrakter en granittknaus. For første gang har hans sans for skjønnhet en tilhører.

   Zeena, som alltid er sykelig, antyder at Mattie vil gifte seg med Denis og dra. Legen vil at hun skal ha noen hos seg hele tiden. Hun bemerker også at Ethan er sent ute hver morgen etter at han begynte å barbere seg. Det skremmer ham mer enn snakket om Denis.

   Etter dansen avslår Mattie skyss med Denis. Ethan tar henne igjen under de mørke granene ved Varnum. Arm i arm går de forbi akebakken og den farlige, store almen. Familiens gravsteiner ved porten gir ham for en gangs skyld trøst. Nøkkelen er borte fra sin vanlige plass, og Zeena åpner med en lampe i hånden og håret i krøllnåler.

   Kjærligheten begynner som felles undring, men ligger allerede i skyggen av kvinnen som venter i døren.

3. Hovedidé 3

   Zeena reiser bort, og en kveld er til låns

   Neste dag ved middagstid står Zeena klar i sin fineste brune kjole og en stiv kyse. Hun skal til en ny lege i Bettsbridge for de stikkende smertene sine og overnatte hos en tante. Ethan er lettet. For første gang blir han og Mattie alene i huset.

   Nå fortelles det hvordan Ethan ble gift. Etter farens ulykke og lange sykdom, og siden morens sykdom, ble gården stille. Moren satt og lyttet til ingenting. Han fryktet å bli som henne. Kusinen Zeena kom for å pleie henne og fylte huset med prat. Etter begravelsen orket han ikke at hun skulle dra, og ba henne bli. Innen et år var hun blitt den syke kvinnen hun fortsatt er, og praten var blitt klager.

   Dagen bringer ydmykelser. Ethan har løyet til Zeena om kontant betaling for et lass trelast. Han ber byggmesteren Andrew Hale om femti dollar. Hale avslår vennlig; han har selv dårlig råd. Ethan ser sleden til Denis Eady kjøre mot gården og blir mistenksom. Hjemme finner han bare Mattie, med et karmosinrødt bånd i håret og kveldsmaten klar.

   Så kommer kvelden han har drømt om. De ler av katten, som slår Zeenas dyrebare røde glassfat til sylteagurk i gulvet. Ethan legger skårene sammen på hyllen så fatet ser helt ut. Etterpå sitter de ved lampen, han med pipen og hun med sømmen, som et gammelt ektepar. Han legger hånden på stoffet hun falder, og kysser det.

   Da de sier god natt, innser han at han ikke engang har rørt hånden hennes.

   Historiens lykkeligste timer er små, lånte og skjøre, og derfor desto mer dyrebare.

4. Hovedidé 4

   Zeena kommer hjem med en ny tjenestejente

   Dagen etter går alt galt. Sludd gjør veiene speilglatte, en hest skader kneet, og Ethan må lete etter lim både hos Eady og enken Homan. Da han kommer hjem med flasken i lommen, er Zeena tilbake. Mattie hvisker det til ham. De står bleke som skyldige.

   Gårdsgutten Jotham Powell takker nei til gratis kveldsmat. Ethan ser det som et dårlig tegn. Ovenpå sitter Zeena i mørket, fortsatt i reiseklærne. Hun har fått komplikasjoner, sier hun, et ord folk bruker om alvorlige tilfeller. Den nye legen mener husarbeidet vil ta livet av henne. Hun har ordnet med en tjenestejente.

   Ethan sier han ikke har råd. Zeena minner ham om løgnen om kontantene og avslører planen: Med en tjenestejente kan de spare utgiftene til Matties kost. Mattie må dra. Den nye jenta kommer i morgen. Ethan protesterer. Mattie er jo hennes slektning og har ingen steder å gå. Zeena svarer at hun vet hva folk sier om hvor lenge hun har beholdt henne.

   Hatet han kjenner mot Zeena, skremmer ham. På kjøkkenet forteller han Mattie nyheten og kysser henne. Begge vet at Zeena aldri ombestemmer seg. Zeena kommer ned og spiser godt, som om ingenting har hendt.

   Så kommer hun med det knuste glassfatet. Hun tror ikke katten har lagt skårene pent på hyllen. Mattie innrømmer at hun tok det frem for å pynte bordet. Zeena kaller henne en dårlig jente, som faren, og bærer skårene bort som om de var et lik.

   Zeenas våpen er ikke raseri, men tålmodig, stillferdig visshet.

5. Hovedidé 5

   Ethan leter etter en utvei og finner ingen

   Den natten går Ethan til sitt gamle arbeidsrom, et kaldt rom bak stuen med bøkene hans og et trykk av Lincoln. Mattie har lagt igjen en lapp fra baksiden av en frøkatalog. Der står det at han ikke skal bekymre seg. Han leser den om og om igjen.

   Han tenker på flukt. En mann han kjenner, dro vestover med en annen kvinne og klarte seg godt. Kona greide seg også. Ethan begynner på et brev til Zeena: Han drar vestover, hun får gården. Men gården er belånt, Zeena kan ikke drive alene, og han har ikke penger til to togbilletter. Kjensgjerningene omringer ham som fangevoktere. Han sovner på sofaen mens månen stiger over akekvelden de aldri fikk.

   Morgenen er Matties siste. Jotham sier at naboen Daniel Byrne tar kisten hennes til Flats. Hun skal med toget til Stamford klokken seks. Ethan går mot landsbyen, nesten fra seg, for å låne av Andrew Hale med Zeenas sykdom som begrunnelse. Underveis møter han fru Hale. Hun sier varmt at han har hatt det fryktelig vanskelig. Vennligheten gjør ham skamfull. Han var i ferd med å lure to mennesker som synes synd på ham. Han snur.

   Hjemme bærer han Matties kiste ned under Zeenas tause blikk. Han insisterer på å kjøre selv og tar omveien om Shadow Pond. Der satt de på piknik, og der fant han en gang medaljongen hennes i mosen. Etterpå spør han hva hun vil gjøre. Hun vil prøve å få butikkarbeid.

   Når kjærligheten først er sagt høyt, virker veien til stasjonen kortere enn noen vei Ethan har kjørt.

6. Hovedidé 6

   Plikt og fattigdom holder Ethan fast

   Bokens første store tema er pliktens grep. Ethan har blitt på gården fordi noen måtte. Først for faren, så moren, så Zeena. Studiene tok slutt, håpet om å bli ingeniør svant, og planen om å selge gården og flytte døde. Ingen kjøpere kom, og Zeena kunne ikke rykkes opp med roten.

   Alle valg måles mot det han skylder andre. På arbeidsrommet innser han at gården er fullt belånt, og at Zeena ikke kan drive alene. Å forlate henne ville gjøre henne nødlidende. Den samme plikten stanser ham på veien til Hale, når fru Hales vennlighet viser ham hva han holder på med.

   Pengemangelen strammer grepet. Han lyver om kontant betaling for å slippe å kjøre Zeena til stasjonen. Femti dollar fra Hale ville gjort det mulig å dra med Mattie. Fattigdom er her ikke bare sult, men mangel på handlingsrom.

   Boken viser også hvordan anstendige mennesker kan skade hverandre uten grusomhet. Zeena er ingen enkel skurk. Hun frykter for sin plass, tror på sykdommen og aner hva som foregår. Mattie er like fanget som Ethan, foreldreløs og pengeløs, nødt til å dra dit hun blir sendt. Selv de vennlige ektefellene Hale holder Ethan fast, siden medfølelse er alt de tilbyr.

   Ingen i Starkfield er et monster. Nettopp derfor kan ingen bryte mønsteret. Alle følger plikt og vane, og de små forpliktelsene danner til sammen et bur.

   De grusomste fellene i denne historien er laget av vanlig plikt, ikke ondskap.

7. Hovedidé 7

   Kulde og taushet former alle følelser

   Det andre temaet er hvordan vinter og isolasjon former menneskene i Starkfield. Fortelleren sier at den klare himmelen burde vekke følelsene, men bare senker landsbyens puls. Han ser de seks månedene med snø som en beleiring. Landsbyen kommer ut som en utsultet garnison. Harmon Gows ord om for mange vintre gjelder et helt samfunn.

   Taushet er kuldens menneskelige form. Ethans mor slutter å snakke og sier at hun lytter. Etter et års ekteskap tier Zeena og snakker bare for å klage. Ethan er alvorlig av natur og finner ikke ord for følelsene. Også i ømme stunder med Mattie strever han. Han kysser et stoffstykke fordi han ikke kan røre hånden hennes.

   Men ordene får også sine øyeblikk. Når Mattie sier at landskapet ser malt ut, føler Ethan at hans hemmelige indre endelig har fått ord. Kvelden ved ovnen fylles av hverdagsprat om snø, kirkesammenkomster og naboer. Det kjennes rikere enn en kjærlighetserklæring. Varmen kommer i små doser av selskap.

   Gravplassen på kollen ved porten uttrykker det samme. Familiens gravsteiner synes å si at ingen noensinne slapp unna. En gammel stein bærer Ethans eget navn og hedrer et par som levde fredelig sammen i femti år. Han lurer bittert på om hans egen stein vil si det samme.

   Kulden er også følelsen av at følelsene ikke har noe sted å gå. Hos Wharton er en mann som ikke kan uttrykke sitt rike indre liv, like fanget som en bak en mur.

   I Starkfield er den verste vinteren den der følelsene ikke kan sies høyt.

8. Hovedidé 8

   En historie fortalt gjennom en rammefortelling, ting og ekko

   Whartons forteller er en utenforstående, en ingeniør som samler bevis som en vitenskapsmann. Han sier at historien kommer stykkevis, og at han fyller hullene med slutninger. Derfor kan hovedkapitlene komme så tett på: Han forestiller seg dem og kan dermed skildre både Ethans tanker og lyset på Matties lepper.

   Rammen skaper også spenning. Vi møter først den knekte Ethan og vet at vinteren vi leser om, fører til ulykken. Hvert lykkelige øyeblikk preges av det vi vet skal komme. Åpningsscenen slutter ved kjøkkendøren, der en klagende stemme stilner. Først på de siste sidene åpnes døren igjen.

   Tingene bærer følelsene. Gårdens L, tilbygget mellom våningshus, skur og låve, står for varme og næring. Ethan har måttet rive sitt. Det røde glassfatet, ubrukt og spart til fine anledninger, står for det Zeena verdsetter, og det Mattie aldri kan få. Katten og gyngestolen deler kjøkkenet mellom seg. Når Mattie setter seg i Zeenas stol, skvetter Ethan til.

   Scenene speiler hverandre. Zeena står i døren med en lampe. Neste kveld står Mattie der på samme måte. Kveldsmaten dekkes igjen som kvelden før. Mattie sier på nytt at det er tid for å spise, men nå har ordene en helt annen tyngde. Akebakken og almen nevnes tidlig og ofte. Når de får betydning, kjenner vi allerede stedet.

   Legg merke til hvordan hvert gjentatt bilde endrer mening andre gang.

   Bokens fortettede kraft ligger i at en håndfull bilder gjør arbeidet til en lang roman.